Om kippah på hodet og hund i bånd

På tirsdag var det den israelske nasjonaldagen, så jeg tok turen ned til sentrum for å kikke på livet. Jeg hadde forventet en orgie i nasjonalisme som kun 17-mai kan slå, men det var overraskende stille. Sørvest i Israel ble riktignok noen Quassam-raketter skutt fra Gaza som en vennlig hilsen derfra, og noen palestinere ble riktignok skutt og drept i et like vennskapelig svar, men det er jo ingenting ualminnelig i det!

I Jerusalem derimot var gatene ganske så tomme, og de fleste kaféene var stengt. Jeg hadde fått beskjed om at det var vanlig å samle seg i parken under nasjonalforsamlingen (Knesset) for å grille, så jeg tok sikte på Knesset og leitet etter mennesker.

Det første tegn til grilling var en kar som hadde satt seg ned rett ved siden av bilen med grillen sin. "Her blir det folksomt", tenkte jeg, siden man tar til takke med en grillplass like ved der man har parkert.


Da jeg bevegde meg oppover fikk jeg øye på flere slike løsninger. Mye biler, lite gress, og en gjeng rundt en grill her og der. Men jeg tror ikke det var plassproblemer som gjorde at folk ikke forlot parkeringsplassen. Heller latskap tenker jeg, for parken var langt fra så tettpakket som jeg hadde forventet. Vel, de skyggefulle plassene var noe tettere befolket enn de åpne, og det kan forklare litt. I tillegg hadde mange som tydeligvis hadde vært tidlig ute og sikret seg et godt område mellom tre-fire trær spent opp sperrebånd mellom trærne for å få monopol på plassen.


Det som egentlig er tema for denne posten, er at jeg la merke til at hovedvekten av de som hadde med seg hund var påfallende arabiske av utseende. Med andre ord, hund er populært blant sephardi- (øst-) jøder.

Bibel-likevekten (se tidligere post) forklarer også dette fenomenet. Jeg har fra før hørt at ikke-troende sephardijøder velger å bære kippah (den lille kalotten på hodet) på samme måte som konservative og ortodokse jøder, altså hele tiden, ikke bare i synagogen eller ved religiøse tilstelninger. Dette gjør de for å vise at de ikke er arabere.

Dette er trist av flere grunner. Åpenbart synes jeg som ateist at det er trist at ikke-troende velger religiøs symbolikk, men først og fremst trist fordi dette er et tegn på etniske skiller og rasisme. Østjødene har fremdeles lav status sammenliknet med vestjøder, og har opp gjennom Israels historie vært utsatt for mye diskriminering. Palestinerne står "naturligvis" lavere på rangstigen, så det blir dermed forståelig at østjøder ønsker å signalisere sin jødiskhet.

En annen måte østjøder kan gjøre dette på, og som ikke er fullt så trist fra et ateistisk ståsted (men likefullt en konsekvens av religiøse lover, og fremdeles som konsekvens av diskriminering), er ved å eie hunder. Hunder er nemlig et skittent dyr for muslimer, så arabisk-utseende menn og kvinner med hund i bånd er da enten jøder, eller særdeles sekulariserte arabere (særdeles fordi hundehold medfører sosialt stigma for mennesker med en hovedsakelig muslimsk omgangskrets). I min konklusjon må jeg selvsagt ta høyde for at de kan være kristne arabere, men disse utgjør ikke en så voldsomt stor andel av befolkningen, så jeg mener hundehold sender et rimelig sterkt signal om at du er jøde og har rett på like vilkår selv om du er mørk i huden!

Mange sier det ikke blir fred i Midtøsten før israelerne slutter å diskriminere sine egne. Færre hunder i Jerusalem vil være et godt tegn!