Monarkiet som moralens vokter?

Det finnes ingen allmenn moral. Min egen mangel på dannelse og respekt for konge og fedreland burde være argumentasjon nok for at det ikke finnes moralske normer som alle kan tilslutte seg. Selvsagt kan det finnes et moralsk fellesskap som på et aggregert nivå utgjør et flertall av befolkningen, men jeg skal ha meg frabedt at et moralsk flertall dikterer mine holdninger for meg.

Jeg var på konferanse for samfunnsøkonomer i Amsterdam forrige helg. Rasjonelle teoretikere er ikke lengre hva de engang var. Selv tidligere studenter av teoretikere som Mancur Olson går rundt og omfavner myke teorier om sosial kapital og annet fjas.

En danske deltok med et paper om økonomisk vekst og reformer i republikker og monarkier, hvor han antyder at den komparative styrke som monarkier fremviser kanskje kan forklares ut fra at monarker har en sosialt stabiliserende rolle. Han nevner ikke at det stabile politiske miljøet rett og slett kan skyldes fraværet av maktsøkende presidenter. Nå var det ikke dette som provoserte meg mest, men vedkommendes uttalelse under lunsjen at monarker fungerer som den allmenne morals vokter, og at det i seg selv er et argument for at de skandinaviske landene skal beholde monarkiene sine.

For noe vås! For det første skulle jeg altså få høre fra en økonom at det finnes allmenn moral, og for det andre skulle jeg få høre fra en ung danske at det er bra vi har monarker til å vokte denne.

Skal vi altså la mennesker fødes uten menneskerettigheter inn i arkaiske institusjoner fordi det moralske flertallet vil diktere sin dronning til å refse avvikere som undertegnede???

Nei, gi meg heller de kyniske rasjonelle teoretikere tilbake!