Dropp verneplikten!

Jeg hadde vært enig med Kaia Storvik i Dagsavisen om kvinnelig verneplikt (http://www.dagsavisen.no/meninger/article326606.ece), hadde det ikke vært for at verneplikten burde dødd ut sammen med den kalde krigen. La oss heller få en frivillig førstegangstjeneste uten verneplikt for noen!

Verneplikten blir ikke mer rettferdig av å kreve den av kvinner også, men belastningene og pliktene blir i det minste jevnere fordelt! Men hvorfor ikke bare si at man har store betenkeligheter med å utvide PLIKTEN i vårt moderne samfunn, både ut fra liberale synspunkt, men også av praktiske årsaker, blant annet fordi det allerede i dag kun er behov for en tredjedel av halvparten av ungdomskullene, og dermed heller gå direkte til den åpenbare konsekvens å fjerne verneplikten???

Etter fullført vernepliktig førstegangstjeneste, ble jeg belønnet med fortsatt verneplikt i HV. Når jeg så flyttet utenlands måtte jeg ikke bare søke om tillatelse fra militære myndigheter om å få lov til å bosette meg i utlandet, jeg måtte også bevise for dem at jeg faktisk hadde grunn til å flytte til utlandet. Når min nåværende utenlandspermisjon utløper, vil også min stipendiatperiode utløpe, og hvis jeg ønsker å bli i Århus uten lønn for å skrive ferdig min avhandling, eller bli her og melde meg arbeidsledig, kan jeg ha et dokumentasjonsproblem ovenfor HV. Hadde jeg ikke hatt et stipendiat i utgangspunktet, men bare et ønske om å reise og søke lykken, ville jeg også hatt et problem. Dette er grove overtramp mot min frihet til å leve mitt liv slik det passer meg best, og bør i seg selv tale for avvikling av den anakronistiske verneplikten!!!!

Som et apropos vil jeg også påpeke at det i alle militærmesser henger bilde av Norges lengsttjenende vernepliktige: Harald Olavsen. Hvis han eller hans sønn skulle finne på å søke landet om tillatelse til å flytte utenlands og søke annet arbeid, ville det blitt stor oppstandelse for å si det mildt! Jeg fikk i det minste innvilget min utenlandspermisjon, og jeg kan beklage meg offentlig om min verneplikt også. At Norge om to generasjoner kommer til å få en kvinnelig statsvernepliktig i Ingrid Alexandra Haakonsdatter, gjør heller ikke den ordningen mer rettferdig!

Fukuyama (og Ludvigsen) om integrering

På fredag deltok jeg i et mini-seminar med Francis Fukuyama, hvor temaet var hans artikkel ”Identity and migration”, og det ellers ble diskutert litt løst og fast. Siden dette var et eksklusivt møte, og er noe jeg har større politisk interesse i, enn akademisk, lot jeg deltakere i Venstre sitt interne debattforum få komme med innspill.

Roger Axelsson skrev til meg:

"I Europa har vi valgt å ha korporatisme - dvs. å akseptere å behandle folk i grupper etter etnisitet, religiøs tilhørighet etc. - og likebehandle grupper. Dvs. at staten bl.a. gir tilskudd til alle religiøse samfunn.Frankrike har valgt å forby religiøse symboler i skolen - dvs skille stat og kirke, inkl det å vise sin religiøse identitet i det offentlige rom, som skolen er.I USA forholder man seg til individer og forbyr religiøse teorier/tro i offentlige skoler. Selvfølgelig med kontinuerlig press fra de religiøse gruppene som vil integrere religion og stat.Venstre har valgt å støtte alle religiøse grupper, og tillate at individer fra disse gruppene bærer symboler på sin gruppe-tilhørighet også i skolen. Hijab m.m.Vi ligger nær den Nederlandske modellen, slik jeg ser det."

Ifølge Francis Fukuyama, er den nederlandske modellen ikke bærekraftig. Den vil med andre ord på et eller annet tidspunkt møte et bristepunkt, og bryte sammen. Det blir i så tilfelle ikke pent.

Den ene løsningen er å forsegle grensene våre. Som Philippe Legrain påviser, men som har tråder tilbake til Adam Smith og Georg Hegel, er det verken mulig eller lønnsomt. Og *ingen* i Venstre mener vel heller at det er ønskelig. Så vi må finne en annen løsning.
Vi må altså foreta et valg, og om det valget, skriver Roger:

"Og veivalget (min tolkning): 1) en stat som forholder seg tolerant til grupper (støtter kristne, jødiske, muslimske skoler, religiøse samfunn og sykehjem), eller 2) forholder seg til individer, med en begrenset stat grunnet på liberale verdier og rom for individet (ingen konsesjoner/særfordeler til grupper, og ihvertfall ikke til religiøse)."

Den nederlandske modellen (valg 1) er allerede dømt til å bryte sammen. Fukuyama skriver i End of History at “den liberale stat er … rationel, fordi den forsoner … konkurrerende anerkendelseskrav [fra ulike etniske, nasjonale, religiøse, sosiale og øvrige grupper] på den eneste mulige, gensidigt acceptable basis, dvs. på basis af den enkeltes identitet som menneske” (s. 217 i dansk oversettelse), og at “relativismen – som hævder, at alle værdier blot er relative, og angriber alle ’priviligerede perspektiver’ – må i sidste ende underminere også de demokratiske og tolerante værdier. Relativismen er ikke et våben, der kan rettes selektivt mod de fjender, man nu vælger sig. Den rammer alle uden forskel og skyder benene væk under ikke blot ’absloutisme’, dogmer og overbevisninger i den vestlige tradition, men også samme traditions fremhævelse af tolerance, mangfoldighed og tankefrihed. Hvis intet er absolut sandt, hvis alle værdier er kulturelt bestemte, så må skattede principper som lighed mellem mennesker også skrottes” (s. 344).

Altså blir valg nr. 1 ikke holdbart, noe jeg er enig med Fukuyama i. Spørsmålet blir så hvordan vi kan gjennomføre valg nr. 2?

Sånn som jeg forstår Fukuyama, vil løsningen være amerikansk med tanke på individorientering, og EU-ropeisk i den form at statsgrensene ikke nødvendigvis behøver å representere grensene for nasjonal identitet. At Belgia nå er truet av splittelse, tror jeg ikke Fukuyama kunne forestilt seg for 15 år siden.

Men: Fukuyama advarer, både i End of History, i sin artikkel Identity and Migration, og i diskusjonen på fredag, om at individorienteringen og grenseløsheten ikke må ta en form som utvisker nasjonal identitet, men må gis en form som både er tydelig (positiv), og som er åpen for at innvandrere kan ta del i samme nasjonale identitet, og dermed gjøre fellesskapet post-etnisk. Vi må altså gi vårt fellesskap en ramme og et innhold som åpner for at vi kan ha et fellesskap innenfor våre statsgrenser, som ikke er definert av at vi er født innenfor grensene, eller tilhører spesielle grupper.

I dette fellesskapet, skal vi altså ikke slutte å gå med norske flagg på 17-mai, eller slutte å sette opp Slaget på Stiklestad, og vi bør ifølge Fukuyama heller ikke gjøre som i Bergen på 17-mai, å tillate at folk får gå med et hvilket som helst flagg i borgertoget (selv om det kanskje sier mer om bergenseres problematiske forhold til resten av Norge, enn det sier om fellesskapsløs integrering i Bergen). I stedet skal vi la våre innvandrere få lov til å gjøre sine egne tolkninger av hvordan det er å være norsk i et post-etnisk Norge. Vi skal altså gjøre vårt flagg om til et symbol for det post-etniske fellesskap, sånn at alle kan bære det med stolthet på 17-mai: hvite, kristne nordmenn, så vel som ateister, muslimer, bergensere og andre innvandrere.

Klarer vi å skape et post-etnisk fellesskap, mener jeg at vi også klarer oss uten den nederlandske modellen. Samer, somaliere og sunnmøringer vil alle ta del i det norske, hver på sin individuelle måte, men stadig som en del av fellesskapet.

Hvordan definerer vi så grensene for dette fellesskapet? I End of History skriver Fukuyama at “de post-historiske lande … har … haft vanskeligt ved at formulere noget retfærdigt princip om udelukkelse af udlændinge, der ikke virker racistisk eller nationalistisk og derfor er i strid med de universelle rettighedsprincipper, de som liberale demokratier er forpligtede på. Alle udviklede demokratier har begrænset immigrationen på et eller andet tidspunkt, men det er normalt sket med, hvad man kunne kalde dårlig samvittighed” (s. 291-292).

Vår fremtidige velstand er avhengig av innvandring, men fullstendig fri innvandring, som enkelte også i Venstre ivrer for, skaper et press mot velferdsstaten, og dermed også vår velstand. Fullstendig fri innvandring, spesielt hvis den er så fri at den overhodet ikke reguleres, vil heller ikke være i stand til å kreve av innvandrerne at de tar del i fellesskapet, og dermed vil det være mer sannsynlig at innvandrere som kommer med en etnisk identitet definerer seg i kontrast til det post-etniske fellesskapet, enn at de definerer seg som en del av det post-etniske fellesskap.

Jeg vil derfor våge å foreslå det som Fukuyama etterlyser, nemlig et rettferdig prinsipp om utelukkelse av utlendinger: De post-etniske grensene skal sees som beskyttelse, ikke for det etnisk norske, men for den innsats som landets innbyggere har lagt ned i landets velstand. Innvandrere må derfor forvente å måtte bidra til velstanden dersom de skal ta del i velferden, og med den individorienterte tilgangen til integrering, kan de ikke forvente seg noen former for særbehandling i møte med det post-etniske Norge (men det kan heller ikke samer eller sunnmøringer). Som jeg skrev i Morgenbladet 5. januar i år, vil jeg derfor “foreslå at immigranter gis midlertidig opphold i en viss periode hvor de må ha skattbar inntekt av en viss størrelse. Dersom man gjennom denne perioden oppfyller kravene til inntekt, eventuelt i kombinasjon med medbrakt trygd, skal man automatisk gis varig opphold og tilbud om statsborgerskap. Dersom man ikke er i stand til å møte kravene, kan man som i dag søke om oppholdstillatelse med de rettigheter og plikter, og senere muligheter for statsborgerskap, som det gir”. Et velstandsargument utelukker selvsagt ikke at det ikke fremdeles kan være åpent for innvandring av flyktninger og asylsøkere som har behov for, og krav på, fysisk og psykisk beskyttelse.

Konklusjonen blir at jeg mener vi må bevege oss over i en individorientert tilgang for å kunne skape oss et post-etnisk Norge, selv om det koster oss en del i form av at allerede herværende etniske og religiøse grupper må gi fra seg sine særfordeler, og en mulig sammensmeltning av det norske og det samiske flagget. (Apropos flagget, så vil jeg i likhet med Arnulf Øverland stryke kristenkorset, men jeg vil ikke heise det rent og rødt! I stedet vil jeg beholde grunnfargen i korset, men for at det blå flagget ikke skal bli for kjedelig, vil jeg gjerne pynte det litt med en ring med gule stjerner!).

Avslutning av jerusalembloggen

Nå er det to måneder siden jeg forlot Israel, og kanskje på tide å få lagt inn et siste ord fra den opplevelsen.

Et spørsmål som jeg ble stilt ganske ofte, var hva ”nordmenn” eller ”skandinaver” mener om Israel. Jeg ble aldri spurt rett ut hva jeg mente, men det lå ganske så underforstått. Så jeg vil her avsløre helt kort litt av hva jeg mener.

Jeg støtter ikke et jødisk Israel, eller et arabisk Palestina.

En samtale som gjorde ganske mye inntrykk, var samtalen med et barnebarn av en jødisk terrorist (se egen bloggpost), hvor jeg fikk ham til å innse at det kanskje var på tide å bryte ut av gamle dagers nasjonalisme. Inndelingen av verden i etno-nasjonale stater, mener jeg er grunnleggende rasistisk, og burde for lengst vært et historisk relikvie. Jeg støtter ikke et norsk Norge eller et dansk Danmark. Hvordan kan jeg da støtte et jødisk Israel eller et arabisk Palestina?

Jeg ønsker at folk skal kunne være frie til å flytte på seg der det passer dem, og der de kan skape seg et godt liv for seg og sine, samtidig som de bidrar til fellesskapet de flytter til (se leserinnlegg i Morgenbladet, 05.01.07). I en annen post i bloggen min (se post), ønsker jeg at vi også kasserer kulturrelativismen, og heller skaper oss våre samfunn, vår kultur og våre verdier, i fellesskap med våre medborgere. Vi kan ikke sitte på hver vår fjellknaus og verne om vår nasjonalromantikk, når verden rundt oss er global, og medborgerne våre har helt andre behov enn å gå rundt med nisseluer og underkaste seg Janteloven.

Likedan er det i Midtøsten. Det bør ikke være akseptabelt for oss som europeere, å se to land så tett innpå oss, både geografisk, historisk, kulturelt og religiøst, bygge murer mellom seg og sende sine naboers borgere over gjerdet. Jeg vil først akseptere et Palestina, som er et liberalt demokrati, hvor det er rom for både jøder og palestinere, og som i samarbeid med sine naboland kan skape et trygt og godt liv for sine innbyggere, uavhengig av etnisitet og religion. Det samme gjelder for Israel. Ikke et sionistisk Israel, ikke en ”jødisk-demokratisk” nasjon, men en stat med rom for alle som har tilhørighet til landet.

Det ville være meg en glede å se de to land inngå avtaler med hverandre og med EU tilsvarende vår EØS, så både jøder og palestinere er frie til å bosette seg hvor de måtte ønske, likesom jeg fritt kan bosette meg i Århus, og kanskje en gang i fremtiden i Ramallah, hvis jeg skulle ønske det. I min verden er det ikke flyvåpen eller marine som sikrer meg mine rettigheter, men et pass som gir meg borgerrettigheter hvor enn i verden jeg måtte befinne meg. Hjem skal være der jeg er!

På Israels solside

De siste dagene har jeg vært litt rundt i Israel. Her er noen inntrykk.
(Bildenes navn forklarer sånn ca hva du ser på).

På Israels skyggeside

Folk og røvere

Førti års okkupasjon

5. juni 1967 gikk Egypt, Syria og Jordan til angrep på Israel. 40 år senere er Israel fremdeles i besittelse av Golanhøyden, Vestbredden og Gaza, og okkupasjonen er langt fra slutt med det første.

Det var riktig av Sharon å trekke bosetterne ut av Gaza, men det var moralsk forkastelig av ham å trekke ut de militære okkupasjonsstyrkene uten å sørge for at det fantes palestinske eller internasjonale sikkerhetsstyrker til å ivareta ro og orden i vakuumet etter IDF (den israelske hæren). Hadde det kun vært militære styrker på Vestbredden (som Israel ville hatt rett til etter internasjonal lov), ville en unilateral tilbaketrekning (i dagens innenrikspolitiske palestinske forhold) skapt fullstendig kaos. Med de enorme bosetningene er en unilateral militær tilbaketrekning umulig.

På Vestbredden finnes det nær 300,000 israelske bosettere, og rundt 500 militære kontrollposter. Egne veier sørger for uforstyrret kjøring for Israelske bosettere (og turister som meg på vei til og fra Røde- og Dødehavet). I det annekterte Øst-Jerusalem bor det ca. 200,000 israelere (og tilreisende, som undertegnede). Det er selvsagt ikke palestinernes feil at israelerne har bosatt seg på okkupert område, og strengt tatt burde det ikke være deres problem heller, men 500,000 jøder blir ikke lett å flytte på. Så lenge de blir boende, beskyttet av soldater og murer, kan man glemme en tostatsløsning. Det finnes intet grunnlag for en levedyktig palestinsk stat.

Den israelske høyesterett stadfestet i 1979 at bosetningene var midlertidige, men den gav ingen tidsramme for denne midlertidigheten. Nå, snart 30 år senere, har størrelsen på bosetningene eksplodert. Det er ingenting midlertidig over dem. Bilder annet sted i denne bloggen burde vitne om det.

Det er klart at bosetterne enten må flytte, eller akseptere å leve i en palestinsk stat. De kommer ikke til å gjøre noen av delene. Tostatsløsningen er derfor ikke mulig.

Hva så med en enstatsløsning? Det vil eliminere den jødiske staten, og er for de fleste heller ikke akseptabelt. Alternativt vil en enstatsløsning være en apartheidstat, hvor flertallet er uten borgerrettigheter. De facto kan man si at enstatsløsningen allerede eksisterer, og at Israel på en og samme tid er et demokrati (for jødene) og et militærdiktatur (for palestinerne). Denne situasjonen er mest sannsynlig å vedvare. Det bør ikke være akseptabelt for noen!

Hvor ligger så løsningen?

Jeg tror svaret ligger i tid. Og vi bør ta oss god tid. 30, kanskje ytterligere 40 år. Men vi må begynne i dag, skal vi få det til innen to generasjoner.

Hva mener jeg?

Fred er ikke noe man kan avtale med en underskrift. Det er ingen hokuspokusoppskrift som med et tryllevink visker bort all fiendskap. Fred må sås, gjødsles, vannes, få tid til å gro og pleies underveis. Ugress må lukes bort, og innsekter sprøytes vekk.

Det som kan skape fred mellom Jordanelven og Middelhavet er felles forståelse blant folkene som deler dette lille området. Og det nytter ikke (bare) med en felles forståelse mellom seksti-syttiårige statsledere, man trenger en felles forståelse mellom de menneskene som skal dele sin hverdag her.

Jeg er redd dagens ledere og velgere er for satt i sine holdninger og sin fiendeskap. Det må vokse opp en ny generasjon ledere og velgere, som forstår sine medmennesker på den andre siden av muren, og som kan rive muren sammen. Da må skolebarna få en felles historie-, kultur-, språk- og religionsutdannelse. Ikke det at alt må være helt likt, men at det er enighet om hva barna lærer om "de andre", og om hva de lærer om sitt eget forhold til "de andre".

Det må bli slutt på myter og fortellinger som forherliger egen militær- eller terroristhistorie, enten det er Hamas TV som har en Mikke Mus-figur som forherliger martyrdøden, eller det er israelske skoler som forherliger aksjonene til jødiske motstandsbevegelser under det britiske kolonistyret, for ikke å snakke om hva som hendte i 1948. Var det en vidunderlig frigjøring? Var det den store katastrofen og etnisk utrenskning? Kanskje var det litt begge deler?

Det er ikke presidenter og statsministere som trengs for å SKAPE fred. De kan undertegne et stykke papir, men for å skape fred trengs det samarbeid på langt lavere nivåer. Kanskje kan vi se, fem år fra nå, når det finnes et etablert utdanningsprogram av en hel generasjon med diplomater, at Nobels fredspris blir gitt til to undervisningsministere i stedet for en tidligere general og en tidligere terrorist? Og tjue år fra nå, når soldater og politi på begge sider har en grunnleggende felles utdannelse, så kan vi se sikkerhetsstyrker vise respekt for de menneskene de stopper i sikkerhetskontroller? Og tretti år fra nå, når vi får embetsmenn på begge sider som er utdannet til å forstå hverandre og hverandres behov, så får israelere og palestinere lik behandling av byråkrater uansett hvor de måtte befinne seg? Og førti år fra nå, når statsledernes rådgivere, statsråder og toppembetsmenn alle kommer fra denne generasjonen, kan vi kanskje endelig se avtaler signert som faktisk har støtte blant alle generasjoner utdannet til å støtte denne freden.

Kan hende er det virkelig fred her nede innen jeg blir 71?

Men vi må begynne i dag!

Et par dagers ferie ved Rødehavet og Dødehavet

Fredag 1. og lørdag 2. juni var jeg en tur til Eilat (Rødehavet) og stoppet ved Dødehavet på vei tilbake. Først noen bilder fra Eilat:


Og deretter fra Dødehavet. Først den locale McGibberish restaurant:


Og så noen bilder fra strandlivet. De muslimske fruene var et herlig syn:



Jordan i det fjerne:


Og helt til slutt, et ikke fullt så herlig syn av en bleik nordmann.
Noen ganger er kanskje ikke heldekkende badedrakt så dumt ;-)

Om Richard Dawkins' 'The God Delusion' (Gud - en vrangforestilling)

En parodi av en religionskritikk, av Terry Eagleton i Morgenbladet (kun for abonnenter), se evt. Lungig, Flailing, Mispunching i London Review of Books (abonnementsfri).

En parodi på en Dawkins-kritikk, av Even Gran, journalist i fritanke.no.

Gjett hvem jeg holder med, da?

Bilder fra en bosetning

Som dere sikkert har forstått i noen av mine tidligere poster, så er jeg altså en bosetter her nede. Bosetningene er temmelig så permanente, som i dette tilfellet: studentbyen på French Hill, og luksushotellet Hyatt Regency (siste bildet).




Nå er riktignok bosetterne ikke permanente, siden de er studenter og hotellgjester, men man kan forstå at det vil være betydelig motvilje fra israelere å gi opp slike bosetninger som dette. Resten av nabolaget på French Hill er et pent middelklasseområde, og folk oppfatter ikke seg selv som bosettere her.

For min egen del måtte jeg tatt bussen hver dag til universitetet (som ligger innenfor sin egen lille grønne linje), heller enn en kort spasertur.

"Facts on the ground" gjør livet enklere for israelerne, og løsningene på konflikten mer komplisert.

96% vil heller ha Klagemur enn fred

Klagemuren sees ikke så godt på dette bildet,
men den står bak trærne til høyre.

I en meningsmåling som refereres av Ha'aretz i dag sier 96% av Israelske jøder at de ikke vil bytte Vestveggen av det siste tempelet mot varig fred. Dette er selvsagt et sted av enorm religiøs betydning for jødene, men det viser også hvilket hinder religion kan være for fred. Hele 43% sier overhodet nei til å overlate noe som helst av gamlebyen til palestinerne, selvom det øvrige har en langt fra så hellig betydning. I en eventuell fredsavtale som skulle innebære hele gamlebyen av Jerusalem, vil jødene selvsagt få tilgang til de hellige stedene. I en ordentlig fred vil de være fri til å gå hvor de vil i de palestinske områdene, likesom man nå kan bevege seg fritt i Egypt og Jordan. Palestinerne ville selvsagt vært like så sprø dersom de skulle kreve de jødiske områdene av gamlebyen i bytte mot fred, så reelt sett betyr ikke de 96% så mye. De 43 prosentene er derimot langt mer urovekkende!

Ikke alt rødt er av det vonde

Den relanseres i disse dager for en kort periode i Danmark.  
I Israel av alle steder er den å få overalt.  Ikke bare det, men den er også blant de billigste sortene man kan kjøpe!

Verden er som kjent urettferdig, men jeg får nyte Tuborgs Lille Røde mens jeg kan!