07 september 2007

Avslutning av jerusalembloggen

Nå er det to måneder siden jeg forlot Israel, og kanskje på tide å få lagt inn et siste ord fra den opplevelsen.

Et spørsmål som jeg ble stilt ganske ofte, var hva ”nordmenn” eller ”skandinaver” mener om Israel. Jeg ble aldri spurt rett ut hva jeg mente, men det lå ganske så underforstått. Så jeg vil her avsløre helt kort litt av hva jeg mener.

Jeg støtter ikke et jødisk Israel, eller et arabisk Palestina.

En samtale som gjorde ganske mye inntrykk, var samtalen med et barnebarn av en jødisk terrorist (se egen bloggpost), hvor jeg fikk ham til å innse at det kanskje var på tide å bryte ut av gamle dagers nasjonalisme. Inndelingen av verden i etno-nasjonale stater, mener jeg er grunnleggende rasistisk, og burde for lengst vært et historisk relikvie. Jeg støtter ikke et norsk Norge eller et dansk Danmark. Hvordan kan jeg da støtte et jødisk Israel eller et arabisk Palestina?

Jeg ønsker at folk skal kunne være frie til å flytte på seg der det passer dem, og der de kan skape seg et godt liv for seg og sine, samtidig som de bidrar til fellesskapet de flytter til (se leserinnlegg i Morgenbladet, 05.01.07). I en annen post i bloggen min (se post), ønsker jeg at vi også kasserer kulturrelativismen, og heller skaper oss våre samfunn, vår kultur og våre verdier, i fellesskap med våre medborgere. Vi kan ikke sitte på hver vår fjellknaus og verne om vår nasjonalromantikk, når verden rundt oss er global, og medborgerne våre har helt andre behov enn å gå rundt med nisseluer og underkaste seg Janteloven.

Likedan er det i Midtøsten. Det bør ikke være akseptabelt for oss som europeere, å se to land så tett innpå oss, både geografisk, historisk, kulturelt og religiøst, bygge murer mellom seg og sende sine naboers borgere over gjerdet. Jeg vil først akseptere et Palestina, som er et liberalt demokrati, hvor det er rom for både jøder og palestinere, og som i samarbeid med sine naboland kan skape et trygt og godt liv for sine innbyggere, uavhengig av etnisitet og religion. Det samme gjelder for Israel. Ikke et sionistisk Israel, ikke en ”jødisk-demokratisk” nasjon, men en stat med rom for alle som har tilhørighet til landet.

Det ville være meg en glede å se de to land inngå avtaler med hverandre og med EU tilsvarende vår EØS, så både jøder og palestinere er frie til å bosette seg hvor de måtte ønske, likesom jeg fritt kan bosette meg i Århus, og kanskje en gang i fremtiden i Ramallah, hvis jeg skulle ønske det. I min verden er det ikke flyvåpen eller marine som sikrer meg mine rettigheter, men et pass som gir meg borgerrettigheter hvor enn i verden jeg måtte befinne meg. Hjem skal være der jeg er!

1 kommentar:

Sondre R. sa...

For et fantastisk innlegg. Den endelige middelveien i Israel-Palestina og så godt som alle andre konflikter er å slenge religiøse, nasjonale og etniske skillelinjer på historiens skraphaug. De tjener ingen! Skriv med avisinnlegg!! :)