Førti års okkupasjon

5. juni 1967 gikk Egypt, Syria og Jordan til angrep på Israel. 40 år senere er Israel fremdeles i besittelse av Golanhøyden, Vestbredden og Gaza, og okkupasjonen er langt fra slutt med det første.

Det var riktig av Sharon å trekke bosetterne ut av Gaza, men det var moralsk forkastelig av ham å trekke ut de militære okkupasjonsstyrkene uten å sørge for at det fantes palestinske eller internasjonale sikkerhetsstyrker til å ivareta ro og orden i vakuumet etter IDF (den israelske hæren). Hadde det kun vært militære styrker på Vestbredden (som Israel ville hatt rett til etter internasjonal lov), ville en unilateral tilbaketrekning (i dagens innenrikspolitiske palestinske forhold) skapt fullstendig kaos. Med de enorme bosetningene er en unilateral militær tilbaketrekning umulig.

På Vestbredden finnes det nær 300,000 israelske bosettere, og rundt 500 militære kontrollposter. Egne veier sørger for uforstyrret kjøring for Israelske bosettere (og turister som meg på vei til og fra Røde- og Dødehavet). I det annekterte Øst-Jerusalem bor det ca. 200,000 israelere (og tilreisende, som undertegnede). Det er selvsagt ikke palestinernes feil at israelerne har bosatt seg på okkupert område, og strengt tatt burde det ikke være deres problem heller, men 500,000 jøder blir ikke lett å flytte på. Så lenge de blir boende, beskyttet av soldater og murer, kan man glemme en tostatsløsning. Det finnes intet grunnlag for en levedyktig palestinsk stat.

Den israelske høyesterett stadfestet i 1979 at bosetningene var midlertidige, men den gav ingen tidsramme for denne midlertidigheten. Nå, snart 30 år senere, har størrelsen på bosetningene eksplodert. Det er ingenting midlertidig over dem. Bilder annet sted i denne bloggen burde vitne om det.

Det er klart at bosetterne enten må flytte, eller akseptere å leve i en palestinsk stat. De kommer ikke til å gjøre noen av delene. Tostatsløsningen er derfor ikke mulig.

Hva så med en enstatsløsning? Det vil eliminere den jødiske staten, og er for de fleste heller ikke akseptabelt. Alternativt vil en enstatsløsning være en apartheidstat, hvor flertallet er uten borgerrettigheter. De facto kan man si at enstatsløsningen allerede eksisterer, og at Israel på en og samme tid er et demokrati (for jødene) og et militærdiktatur (for palestinerne). Denne situasjonen er mest sannsynlig å vedvare. Det bør ikke være akseptabelt for noen!

Hvor ligger så løsningen?

Jeg tror svaret ligger i tid. Og vi bør ta oss god tid. 30, kanskje ytterligere 40 år. Men vi må begynne i dag, skal vi få det til innen to generasjoner.

Hva mener jeg?

Fred er ikke noe man kan avtale med en underskrift. Det er ingen hokuspokusoppskrift som med et tryllevink visker bort all fiendskap. Fred må sås, gjødsles, vannes, få tid til å gro og pleies underveis. Ugress må lukes bort, og innsekter sprøytes vekk.

Det som kan skape fred mellom Jordanelven og Middelhavet er felles forståelse blant folkene som deler dette lille området. Og det nytter ikke (bare) med en felles forståelse mellom seksti-syttiårige statsledere, man trenger en felles forståelse mellom de menneskene som skal dele sin hverdag her.

Jeg er redd dagens ledere og velgere er for satt i sine holdninger og sin fiendeskap. Det må vokse opp en ny generasjon ledere og velgere, som forstår sine medmennesker på den andre siden av muren, og som kan rive muren sammen. Da må skolebarna få en felles historie-, kultur-, språk- og religionsutdannelse. Ikke det at alt må være helt likt, men at det er enighet om hva barna lærer om "de andre", og om hva de lærer om sitt eget forhold til "de andre".

Det må bli slutt på myter og fortellinger som forherliger egen militær- eller terroristhistorie, enten det er Hamas TV som har en Mikke Mus-figur som forherliger martyrdøden, eller det er israelske skoler som forherliger aksjonene til jødiske motstandsbevegelser under det britiske kolonistyret, for ikke å snakke om hva som hendte i 1948. Var det en vidunderlig frigjøring? Var det den store katastrofen og etnisk utrenskning? Kanskje var det litt begge deler?

Det er ikke presidenter og statsministere som trengs for å SKAPE fred. De kan undertegne et stykke papir, men for å skape fred trengs det samarbeid på langt lavere nivåer. Kanskje kan vi se, fem år fra nå, når det finnes et etablert utdanningsprogram av en hel generasjon med diplomater, at Nobels fredspris blir gitt til to undervisningsministere i stedet for en tidligere general og en tidligere terrorist? Og tjue år fra nå, når soldater og politi på begge sider har en grunnleggende felles utdannelse, så kan vi se sikkerhetsstyrker vise respekt for de menneskene de stopper i sikkerhetskontroller? Og tretti år fra nå, når vi får embetsmenn på begge sider som er utdannet til å forstå hverandre og hverandres behov, så får israelere og palestinere lik behandling av byråkrater uansett hvor de måtte befinne seg? Og førti år fra nå, når statsledernes rådgivere, statsråder og toppembetsmenn alle kommer fra denne generasjonen, kan vi kanskje endelig se avtaler signert som faktisk har støtte blant alle generasjoner utdannet til å støtte denne freden.

Kan hende er det virkelig fred her nede innen jeg blir 71?

Men vi må begynne i dag!