Slipp Harry fri!

Foto: IAN HOLDING

Nå er det på høy tide å få avskaffet kongehusene i Europa, vi er nemlig på vei tilbake til middelalderen! Jeg kommer ikke på noen tilfeller i nyere tid hvor mennesker har måtte
dø fordi en vestlig kongelig kjeder seg, men et slikt tilfelle er under oppseiling. Prins Harry kjeder seg (noe som er fullt ut forståelig), og vil i krig (noe jeg ikke forstår).

Ifølge The Guardian er militsene som er lojale til Moqtada al-Sadr klare til å gå etter prinsen når han kommer til Irak. Selv om de ikke skulle få fatt på ham, vil jakten alene koste menneskeliv som ville vært spart dersom prinsen hadde kunne tatt seg en vanlig kontorjobb som de fleste andre normale mennesker.

Harry er selv et offer, og en slave av sitt folk. Han er uten stemmerett, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og religionsfrihet. For at han skal få seg noe vettugt å ta seg til må han få slippe fri! På ingen måte forsvarer hans offer at vi i det Herrens år 2007 skal få oppleve at britiske menn og kvinner skal ofre sine liv for en prins som kjeder seg!!!!!

Pissed Catholic Mother

Denne passer godt sammen med budskapet i videoen "Hollywood and God" og ellers i teksten på www.hollywoodblasphemy.com :-)

Om kippah på hodet og hund i bånd

På tirsdag var det den israelske nasjonaldagen, så jeg tok turen ned til sentrum for å kikke på livet. Jeg hadde forventet en orgie i nasjonalisme som kun 17-mai kan slå, men det var overraskende stille. Sørvest i Israel ble riktignok noen Quassam-raketter skutt fra Gaza som en vennlig hilsen derfra, og noen palestinere ble riktignok skutt og drept i et like vennskapelig svar, men det er jo ingenting ualminnelig i det!

I Jerusalem derimot var gatene ganske så tomme, og de fleste kaféene var stengt. Jeg hadde fått beskjed om at det var vanlig å samle seg i parken under nasjonalforsamlingen (Knesset) for å grille, så jeg tok sikte på Knesset og leitet etter mennesker.

Det første tegn til grilling var en kar som hadde satt seg ned rett ved siden av bilen med grillen sin. "Her blir det folksomt", tenkte jeg, siden man tar til takke med en grillplass like ved der man har parkert.


Da jeg bevegde meg oppover fikk jeg øye på flere slike løsninger. Mye biler, lite gress, og en gjeng rundt en grill her og der. Men jeg tror ikke det var plassproblemer som gjorde at folk ikke forlot parkeringsplassen. Heller latskap tenker jeg, for parken var langt fra så tettpakket som jeg hadde forventet. Vel, de skyggefulle plassene var noe tettere befolket enn de åpne, og det kan forklare litt. I tillegg hadde mange som tydeligvis hadde vært tidlig ute og sikret seg et godt område mellom tre-fire trær spent opp sperrebånd mellom trærne for å få monopol på plassen.


Det som egentlig er tema for denne posten, er at jeg la merke til at hovedvekten av de som hadde med seg hund var påfallende arabiske av utseende. Med andre ord, hund er populært blant sephardi- (øst-) jøder.

Bibel-likevekten (se tidligere post) forklarer også dette fenomenet. Jeg har fra før hørt at ikke-troende sephardijøder velger å bære kippah (den lille kalotten på hodet) på samme måte som konservative og ortodokse jøder, altså hele tiden, ikke bare i synagogen eller ved religiøse tilstelninger. Dette gjør de for å vise at de ikke er arabere.

Dette er trist av flere grunner. Åpenbart synes jeg som ateist at det er trist at ikke-troende velger religiøs symbolikk, men først og fremst trist fordi dette er et tegn på etniske skiller og rasisme. Østjødene har fremdeles lav status sammenliknet med vestjøder, og har opp gjennom Israels historie vært utsatt for mye diskriminering. Palestinerne står "naturligvis" lavere på rangstigen, så det blir dermed forståelig at østjøder ønsker å signalisere sin jødiskhet.

En annen måte østjøder kan gjøre dette på, og som ikke er fullt så trist fra et ateistisk ståsted (men likefullt en konsekvens av religiøse lover, og fremdeles som konsekvens av diskriminering), er ved å eie hunder. Hunder er nemlig et skittent dyr for muslimer, så arabisk-utseende menn og kvinner med hund i bånd er da enten jøder, eller særdeles sekulariserte arabere (særdeles fordi hundehold medfører sosialt stigma for mennesker med en hovedsakelig muslimsk omgangskrets). I min konklusjon må jeg selvsagt ta høyde for at de kan være kristne arabere, men disse utgjør ikke en så voldsomt stor andel av befolkningen, så jeg mener hundehold sender et rimelig sterkt signal om at du er jøde og har rett på like vilkår selv om du er mørk i huden!

Mange sier det ikke blir fred i Midtøsten før israelerne slutter å diskriminere sine egne. Færre hunder i Jerusalem vil være et godt tegn!

Kosher-likevekten

Og så har jeg lagt mitt første kosher-egg, og det kun en knapp time inn i den israelske nasjonaldagsfeiringen. De to jeg deler hus med, påstår at de ikke er religiøse, men de holder likevel separat oppvask for tallerker, bestikk, kokekar etc, alt ettersom om man har tilberedt og spist kjøtt- eller melkeprodukter fra dem.

Et sånt regime må selvsagt gå dukken når man introduserer en sånn som meg inn i husholdningen. Til vanlig har jeg plasttallerkener og -bestikk til mine skitne spisevaner, men i dag hadde jeg i utgangspunktet laget meg en varm kjøttmiddag, og tenkte da at jeg ikke hadde bruk for å spise av plast. Helt til jeg fikk den glupe idéen å helle litt cottage-cheese over pastaen.

Hadde jeg bodd sammen med ortodokse jøder nå, måtte jeg nok sporenstreks funnet meg et nytt sted å bo. Enda godt de ikke er 'religiøse' de jeg bor med!

Jeg får uansett forsøke å skjerpe meg. Det tar seg ikke godt ut om jeg fortsetter å legge sånne egg.

Jeg må bare innse at jeg har blitt fanget av kosher-likevekten!

Søndag er den nye mandag

... og lørdag vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til ennå.

Jeg forventet at det skulle ta lengre tid enn bare en helg å venne meg til den israelske helgerytmen, men det har gått overraskende bra. Fredagen var i grunn den snåleste dagen. Jeg droppet å spise frokost fordi det er en kaffe- og sandwichbar rett innenfor metalldetektorene i bygget der jeg låner kontor, men det første hintet om at dette ikke var en vanlig fredag var at det kun stod en vakt i porten, hvor det vanligvis er et massivt oppbud av sikkerhetsfolk, og kaffebaren var selvfølgelig stengt! Nå er det heldigvis sånn at man knapt kan løpe sekstimeteren mellom kaffebarene inne på universitetet (der har Århus Universitet virkelig noe å lære!!!), så jeg kunne konstatere at frokosten likevel var sikret da jeg rundet neste hjørne.

(En stille hovedinngang lørdags ettermiddag)

Videre måtte jeg ta meg tidlig fri, for butikkene stenger sånn i 14-15-tiden på fredagene, og helt stengt på lørdagene (i hvertfall i Jerusalem. Det er visstnok ett marked her som holder åpent, hvor 33% av de som går der er kunder, 33% er ultraortodokse jøder som bruker hviledagen til å protestere mot de handlende, og 33% er turister og politi som kommer for å holde øye med spetakkelet).

Før jeg gikk og handlet hadde jeg en prat med min tedrikkende venn nede på vaktrommet, og han anbefalte meg å ikke ta for langt av sted alene på fredagskvelden, siden man aldri vet hvilket budskap imamene finner på å bringe til sine lett antennelige menigheter, og så jeg ikke uforvarende rusler inn i menneskemengder på vei ut fra moskeene. Jeg tviler på at det er så ille som han får det til å høres ut, men jeg hadde ikke noe spesielt behov for en lengre rusletur på egenhånd uansett, så jeg gikk og gjorde unna helgehandelen og tok det rolig resten av dagen.

Lørdagen tok jeg med meg en bok og satt meg på en utkikksplass oppe ved universitetet, men en fremragende utsikt over Øst-Jerusalem og Gamlebyen. Etter å ha fått grillet min nyklipte skalle lenge nok fant jeg meg en kafe like utenfor hovedinngangen, og tilbragte resten av ettermiddagen der. Selv om byen var stille, og nesten ingen trafikk, gikk jeg rundt med lørdagsfølelse som naturlig er på en lørdag, og det var vel først da jeg gikk ut for en pils på kvelden at søndagsfølelsen begynte å komme krypende. Ikke særlig livlig i den lokale studentpuben, nei. Men, men, det var i det minste øl å få.

(Gamlebyen, sett fra Mt. Scopus i nord-øst)

I dag var det derimot helt vanlig mandag (problemene med å komme seg opp etter et par drinker kvelden før var også de samme :-). Det var overhodet ingen søndagsfølelse å spore i det hele tatt, og det var simpelthen utrolig snålt å se NRKs søndagsrevy nå i kveld!

Men i morgen er det ikke tirsdag, for nå kommer det to fridager på rad, med minnedag over de falne fra Israels kriger i morgen, og Israels nasjonaldag i overimorgen. Jeg er spent på hvilken dag det er på onsdag!?!

Spar dere bryet!

Til de av dere som ikke har lest kronikken min som jeg linker til i høyre kolonne: spar dere bryet med å lese den, moralistene som er mest opptatt av å signalisere sin egen moralske overmenneskelighet har vunnet, så den er uten betydning nå!

(Med mindre dere vil vite hvorfor det bærer galt av sted å blande inn moral i kriminaliseringsdebatten!)

Sludder og vrøvl

Utmerket kronikk i Jyllandsposten i dag av Alex Wittendorff, dr. phil., fhv. lektor [førsteamanuensis] ved Institut for Historie, Københavns Universitet.

Vedrørende sludder og vrøvl

I sandstorm som i snøstorm…

… tegner ungene på bilrutene. Det hebraiske universitetet ligger på en høyde øst for Øst-Jerusalem, altså et stykke inn på Vestbredden. Muren, gjerdet, sikkerhetsbarrieren eller apartheidmuren (velg navn etter eget forgodtbefinnende), snirkler seg tett inntil universitetet enkelte steder, andre steder ligger det palestinske hus bare et steinkast fra botanisk hage, og her hvor jeg bor, har universitetet bygget sine studenthjem rundt noen få boliger til flyktninger etter 1948. Disse flyktningene bruker de samme inngangsportene som studentene, og de samme parkeringsplassene, og noe annet skulle da bare mangle. Men som den Uzi-bærende sikkerhetssjefen med mastergrad i politisk islam sa til meg da han inviterte meg inn på te da jeg kom i går: de skaper en del trøbbel for ham. Jeg kommenterte ikke hvem som egentlig skaper mest trøbbel for hvem her, men at naboskapet ikke er helt enkelt kunne jeg med selvsyn konstatere på vei inn fra sandstormen som herjer utenfor: noen hadde tegnet et hakekors på bakruten til en av bilene som står parkert utenfor inngangspartiet mitt. Det er lenge siden jeg har sett den slags på parkerte biler i Bergen. I Jerusalem av alle steder får jeg det rett i trynet allerede andre dagen.

Øst for Øst-Jerusalem

Symbolikken blir tydelig med slike kontraster.

Sitter man i amfiteateret ser man ned på Vestbredden




og på muren som snirkler seg i åsene tett ved.

Seierherren skriver historien

Det er en velkjent sak at det er seierherrene (og overmakten) som får hånd om historieskrivingen. På min første dag i Israel ble jeg vist rundt i Tel Aviv, og vi fulgte strandpromenaden ned i retning Jaffa. Ved stranden like før Jaffa ligger et museum til ære for den jødiske motstandsbevegelse Irgun Zvai Leumi (IZL), ledet av Menachem Begin. Museet kan sees som et symbol på overtakelsen av Jaffa, tendensene til borgerkrig mellom de jødiske fraksjoner (skipet Altalena som fraktet våpen til IZL ble skutt i senk ved Tel Avivs strand av styrkene til den provisoriske regjeringen ledet av Ben-Gurion), og som et symbol på gjenreisning og standhaftighet (en moderne glassfasade er bygget over ruiner etter kampene).

I det jeg kommer inn, sitter det en kar i vanlig tøy og ber om å få sjekke sekken min. Etter at han har sett alt som er oppi, ber han meg sette den fra meg. Greit nok. Den neste jeg møter er en ung billettør som er kledd i moderne militæruniform. ”Jammen jøss”, tenker jeg, er ikke dette museet etter en terrororganisasjon, da? Greit nok at sivile vil opprettholde et slikt museum, men er dette noe staten driver, og i tillegg setter vernepliktige til å drive?

Ganske riktig, etter å ha betalt får jeg en brosjyre hvor det øverst står: ”State of Iarael [sic.], Ministry of Defense / Museums Unit”

Så til mitt poeng om historieskrivning. For meg blir det nemlig ganske perverst at forsvarsministeriet til en moderne stat skal gi meg en museumsbrosjyre hvor det på forsiden står at ”The I.Z.L. was a Jewish underground organization active in Palestine from 1931-1948, which retaliated against the anti-Jewish terroristic Arab attacks and rebelled against the British regime’s ”White Paper” policy, …”. Merk dere ordlyden som beskriver jødiske versus arabiske operasjoner, og merk dere underdrivelsen av operasjonene mot britene. I brosjyren finnes det ikke ett eneste ord om operasjoner som bombingen av det britiske sivile hovedkvarter i King David Hotel, hvor 91 mennesker mistet livet. Jeg kunne heller ikke se noe om den bombingen inne i museet, men jeg tok meg heller ikke tid til å gå rundt og kikke på alt (med andre ord, det kan være at bombingen er med i utstillingen).

Men, men. Rett skal være rett. Menachem Begin er ikke den eneste terrorist som har blitt opphøyd til statsleder og fått muligheten til å definere sin egen historie og bygge sine egne museer!