03 mai 2007

Fra barnebarn av en terrorist til fredelig verdensborger!


Forrige uke hadde vi besøk av en bekjent av de jeg deler leilighet med, og som naturlig er når jeg blir spurt om hva jeg driver med, så skal det diskuteres litt politikk. Helt sikkert mindre slitsomt for meg som statsviter å bli bedt om å diskutere politikk enn det er for en lege å diskutere medisin på fritiden ;-)

Vedkommende var sånn ca 27-28 år gammel, og erklærte stolt at han stemte på Likud. Det sa jeg var helt i orden, det er det mange som gjør. Videre sa vedkommende at Menachem Begin var den beste statsministeren Israel har hatt. Fyren var knapt nok født da Menachem Begin gikk av, så jeg syntes det var en litt underlig påstand, men han forklarte at Begin og bestefaren hans hadde vært nære venner. Veldig nære venner. Bestefaren hadde nemlig hatt ansvaret for bombeproduksjonen til Irgun Zvai Leumi (se posten Seierherren skriver historien), og det var ham som hadde laget bomben som sprengte King David Hotel i 1946 hvor 91 mennesker omkom. Han vedkjente seg at bestefaren kunne anses som terrorist. Jeg beroliget ham med at jeg ikke hadde planer om å dømme ham på bakgrunn av hva bestefaren hadde gjort, så vi hadde en fredelig tone hvor vi kunne diskutere videre.

Han var overhodet ikke låst i sin tankegang om Israels suverene rettighet over de okkuperte områdene, og han sa at han så mange problemer med den økonomiske situasjonen til palestinerne. Det åpnet en del dører for meg:

Jeg satte i gang følgende argumentasjonsrekke:

1: Først fremførte jeg påstanden om at de fleste mennesker sannsynligvis er mest opptatt av å sikre et godt og verdig liv for seg og sine. Her var det viktig å få bekreftet enighet, ellers kunne jeg ikke nå langt videre. Min nye venn var helt enig, så her var det bare å kjøre på.

2: Neste påstand var at de tre vanskeligste punktene i konflikten mellom Israel og palestinerne er Jerusalem, bosetningene, og flyktningene. Her åpnet jeg for innspill på hva den jeg diskuterte med mente er det vanskeligste; selv mente han at bosetningene godt kunne ryddes, man kunne sikkert finne på en måte å dele Jerusalem på, men flyktningene var et stort problem. Uansett hva han hadde svart var min tanke å kjøre alle tre inn på det samme spor: nemlig å leve og bo.

3: Deretter avslørte jeg meg selv som markedsliberalist. Hvis den jeg diskuterer med er opptatt av Israels og jøders rettigheter foran andres, så er vedkommende sannsynligvis ikke sosialist (i hvert fall ikke hvis det er en yngre person), så det skal være enkelt å få gjennomslag for synspunktet om at det frie markedet er den beste måten å sikre en optimal fordeling av ressurser på. Nå var jo fyren Likudvelger, av vestlig avstamning, og jeg hadde ingen problemer med å selge dette argumentet. Selv er jeg sosialliberal, så jeg ser behovet for visse reguleringer av markedet, men det kompliserer argumentet, men den diskusjonen klarte jeg å unngå.

For de som bruker samme argumentasjonsrekke, er det viktig at den du diskuterer med er enig så langt.

4: Så nevnte jeg hvordan EU fungerer markedsmessig, Norges forhold til EU, osv, og sa at jeg på bakgrunn av min markedsliberalisme også mener at mennesker som er frie til å reise og bosette seg akkurat der de ønsker, er den beste måten å sikre en optimal fordeling av mennesker på. Mennesker som ønsker å skape et godt liv for seg og sine, bør være frie til å reise der de ønsker. Sånn er det i EU, sa jeg, og pekte på meg selv. Norsk, men bor og arbeider i Danmark. Og jeg kunne bodd og arbeidet hvor som helst det måtte passe meg innenfor EU. Men jeg mister ikke mine rettigheter som nordmann selv om jeg bor i Danmark, og jeg har samtidig tilgang til alle rettigheter som borger i Danmark, med unntak av stemmerett til nasjonalforsamlingen.

5: Deretter sa jeg at jeg skulle ønske at Israel og Palestina en dag blir medlemmer av EU. Dersom israelere og palestinere begge hadde vært medlemmer av EU, ville begge folk kunne reise og bosette seg fritt innenfor EU, men samtidig beholde sitt borgerskap. Det strider kanskje litt mot sionismen at jøder skal flytte tilbake til Europa, men jeg tror ikke mange vil benytte seg av den muligheten. Svært mange jøder har allerede i dag et dobbelt statsborgerskap, men velger likevel å bo i Israel. Det kommer de til å fortsette med. De som derimot kan hende velger å flytte på seg, er palestinere, og især de som bor i flyktningleire. I så tilfelle vil mye av flyktningproblemet være løst. Og noen hundre tusen fra eller til i Europa spiller ikke så stor rolle når det allerede bor 460 millioner mennesker innenfor EU.

6: Det neste argumentet er at i EU, bør palestinske flyktninger få status som borgere av Palestina. Nåværende arabiske Israelere skal selvsagt ikke miste sitt Israelske statsborgerskap. Likevel vil dette beholde Israel som en jødisk og demokratisk stat (noe som er (på kanten av) en selvmotsigelse).

7: Jeg hadde fremdeles vedkommende med meg i argumentasjonen, så jeg kunne komme med sluttargumentet: Dersom både Israel og Palestina er med i EU, og landenes borgere er frie til å bevege seg fritt innen Europa, må de også stå fritt til å bevege seg fritt mellom Israel og Palestina. Det betyr at jødiske, så vel som norske og andre bosettere, står fritt til å bosette seg hvor de ønsker, selv midt i Hebron, og palestinske flyktninger fritt til å bosette seg hvor de ønsker, selv om det måtte være midt i Tel Aviv.

Han kom med litt motargumenter her, som at dette er jo noe Israel har brukt sin hær til gjennom mange år for å unngå innvandring, og ikke minst unngå å bli okkupert av de arabiske nabolandene.

Ja, sa jeg, men som nordmann trenger jeg ikke det norske luftforsvaret eller sjøforsvaret til å passe på meg, jeg har dette, sa jeg, og trakk opp passet mitt.

Fyren så helt sjokket ut og kom med en uttalelse jeg ikke hadde forventet av en som stolt stemmer Likud og som har stor respekt for sin terroristbestefar: han spurte med lengsel i stemmen om han ikke kunne få passet mitt.

Ja, sa jeg, få Israel og Palestina til å slutte fred, få landene med i EU, og du vil være fri til å bosette deg hvor du ønsker i EU, Norge inkludert, og du vil være hjertelig velkommen! Det ville være en glede for meg! Så på den måten kan du få passet mitt!

Fyren hadde faktisk tårer i øynene. Han sa han hadde lært mer av meg den siste timen enn hva han hadde gjort på mange år. Det virket som om økonomistudenten foran meg innså at bestefaren nok hadde kjempet den feile kampen for at man skal kunne leve godt og trygt som jøde. Han innså at han kunne forstette med å være jøde og israelsk, og samtidig også være en del av en større verden!

Hvis det finnes flere som ham, er det kanskje en sjanse for at det en eller annen gang faktisk blir fred her nede!

2 kommentarer:

Sondre Rasch sa...

Vakker fortelling. Denne bloggen er helt fantastisk.

For meg veves denne bloggen sammen til en slags moral for det moderne mennesket. En moral som handler om å legge ned grenser og skillelinjer. Å være en verdensborger. Å avvisse overtro og alt som følger med det. Pasifisme, frihet, handel og fremtidsoptimisme. Ja alt som er godt, fornuftig, empirisk begrunnet og fremtidsrettet.

Har du tenkt på å skrive en bok?

Stian sa...

Takker for alt skrytet! Jeg blir litt flau for ikke å ha skrevet nye innlegg på en stund, men jeg har det hinsides travelt, dessuten var det mye jeg fikk sagt på kort tid i fjor.

Jeg har tre-fire kapitler liggende, og plan om hva som skal stå i de øvrige. Observasjonen din om moderne moral er riktig, men jeg har det ideologisk vanskelig med å komme med moralske påbud. Boken er tenkt først og fremst som en avvisning av at ateister er amoralske (eller umoralske), og selvsagt et angrep på forskrudd religiøs moral. Men det blir vanskelig å komme utenom å foreslå en moralkodeks for ateister, selv om jeg i grunn ikke synes så mye om abstraksjoner som "allmenn moral".

I tilegg kommer den nok til å bli ganske så preget av "kapitalismens logikk", så det er ikke bare religiøse jeg kommer til å få etter meg ;-)

Dessverre har jeg ikke tid til å skrive på den nå, men hvis jeg blir arbeidsledig en stund etter stipendiatet mitt utløper, så får jeg nok benytte anledningen.