Etterhvert som vi nærmer oss valget, kommer vi til å se mye merkelige meningsmålinger. En del vil skyldes utvalgs- og vektingsmetode, og en del vil skyldes at respondentene begynner å få problemer med å huske hva de stemte sist sånn at byråene ikke klarer å treffe et utvalg som tilsvarer velgermassen i 2005 (eller 2007). Sprikene i målingene denne våren kan dere se i mitt forrige innlegg.
Nå kommer det også målinger som gir merkelige resultater på grunn av selvseleksjon. Svein Tore Marthinsen og Knut Johannessen har kommentert Fredrikstad Blad og Moss Avis i går, og VG er i ferd med å samle sammen et selvselektert velgerpanel (som skal spørres hele 7 ganger--og som underveis vil begynne å manipulere resultatene--noe Henry Valen lærte på tidlig 70-tall). Vi kommer altså til å se mye rart av meningsmålinger fremover, og syv av dem fra norges største avis (ikke det at jeg har så mye tiltro til VG/Infacts automatiske telefonutspørring fra før av).
De fleste bevegelser mellom enkeltmålinger er meningsløse å kommentere. De færreste utslag er statistisk signifikante, og selv de som er signifikante kan være et resultat av måle- eller metodefeil. Meningsmålinger må sees i et større perspektiv, både over tid og på tvers av flere byråer. Det er ikke sikkert at et enkelt utregnet--uvektet--gjennomsnitt er det beste (det kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt), men det er uansett langt mer fornuftig enn å se på enkeltmålinger.
En vesentlig videreutvikling av dette står Marthinsen for, som tar snitt av meningsmålinger, fylkesvis valghistorikk og lokale målinger og lager sine prognoser.
Jeg har en litt annen metode, der jeg legger statistiske analyser av lengre tidsserier til grunn, men uten å gå i dybden lokalt. I april presenterte jeg for Venstres stortingsgruppe mine prediksjoner for stortingsvalget til høsten. Dataene var basert på Bernt Aardals snitt av månedlige målinger for de siste to stortingsperiodene, med unntak av valgmånedene, hvor jeg brukte valgresultatene. Dataene jeg brukte var til og med mars 2009.
På bakgrunn av disse data kjørte jeg så tidsseriedata på de ulike partiene, la inn bestemte begivenheter som jeg antar kan ha en effekt frem mot valget, og la de observerte trendene og effektene til grunn for prediksjonene. På denne måten kan jeg si noe mer substansielt om hvordan meningsmålingene utvikler seg utover sommeren enn bare å se på snitt (eller enkeltmålinger).
Jeg skal ikke kjede leserne mine med detaljene i regresjonene, de som har interesse for koeffisienter og konfidensintervall kan kontakte meg. Det finnes også en omfattende litteratur om prediksjoner basert på tidsseriedata. Se f.eks. forecastingprinciples.com.
Regresjonen for Rødt gir grunnlag for følgende graf:
(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)
Grafen strekker seg fra oktober 2001 til september 2009. Den heltrukne sorte kurven er den målte oppslutningen om Rødt (tidligere RV), den heltrukne mørkerøde linjen er kurvetilpasningen som følge av regresjon og strekker seg i tid frem mot valget, og de stiplede linjene er grensene for prediksjonsintervallet.
Rødt hadde signifikant positiv effekt av valg og valgkamp, en svakt negativ--men signifikant--effekt av tid i forrige stortingsperiode, og en markant positiv effekt av tid i denne stortingsperioden. I tillegg har Rødt hatt en kraftig--og tiltakende--negativ effekt av finanskrisen. Prediksjonen starter der kurvens fall stopper opp (april 2009). Hvis jeg skulle latt den økende effekten av finanskrisen fortsette også for prediksjonen ville Rødt endt opp med negativ oppslutning på valgdagen. En slik forutsetning kan jeg naturligvis ikke legge til grunn.
Prediksjonen for stortingsvalget for Rødt er
2.0%. Det bør være tilstrekkelig til å gi Torstein Dahle og Erling Folkvord hver sin plass på Tinget, men det forutsetter at økningen i oppslutning relativt sett er like sterk i Hordaland og Oslo som i resten av landet.
Den ultimate testen av prediksjonsmodellen er naturligvis valgresultatet, men den kan måles opp mot meningsmålingene som har kommet etter at prediksjonen ble gjort. Prediksjonene for april, mai og juni var 1.3, 1.3 og 1.4, mens Rødts oppslutning har vært 1.3, 1.4 og 1.8 (så langt i juni). Prediksjonen traff altså meget godt for april og mai, mens det er for tidlig å si om snittet så langt i juni er et tegn på et helt nytt nivå for Rødts vedkommende. I så tilfelle ligger de an til et enda bedre resultat enn 2.0, men det kan jeg p.t. ikke vurdere.
Høyres graf ser slik ut:
(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger) Jeg har her valgt å ikke legge hele forrige stortingsperiode til grunn fordi det her var bevegelser i Høyres oppslutning som vanskeliggjør analysen og som jeg ikke vil forutsette har betydning for variasjon i Høyres oppslutning i dag. Det som er av størst interesse i Høyres tilfelle er den grunnleggende positive trenden Høyre har hatt denne perioden, samt en økende negativ effekt av krisene som har kommet på rekke og rad i høst og i vinter. På samme måte som i Rødts tilfelle, er jeg ikke villig til å legge til grunn at fallet fortsetter. Det er mer rimelig å anta at Høyre nå har nærmet seg grunnfjellet.
Prediksjonen for valget er på skarve
14.3% ettersom det er lite som viser at Høyre evner å mobilisere ekstra med velgere i siste liten (slik tilfellet er med Rødt og Venstre). Det er likevel et noe bredere prediksjonsintervall knyttet til Høyre enn det langt mindre Rødt, så prediksjonen faller innenfor et intervall mellom 11.7 og 16.9. Intervallet til tross, prediksjonene for april, mai og juni har vært 13.8, 13.9 og 14.0, mens meningsmålingene har vist 13.9, 13.8 og 13.9. Jeg har altså truffet spot-on for Høyre så langt, noe som lover bra for prediksjonsmodellen, men ikke for Høyre. Høyre synes altså å ha truffet dødvann, og det er ingen tegn til bedre vind i vente.
Det partiet som derimot synes å seile i medvind, er Arbeiderpartiet, som trosser prediksjonene.
Grafen for
Arbeiderpartiet er:
(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger) Arbeiderpartiet hadde en sterk gevinst av å sitte i opposisjon, og en bortimot tilsvarende regjeringsslitasje. De viser en signifikant økning i valg, og ikke uventet en signifikant positiv effekt av finanskrisen, og ytterligere positive effekter av Gazakrigen, Hijabstriden og en sprikende opposisjon i vinter. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det er
disse stridighetene som slår ut positivt for AP, men AP har signifikante økninger i sin oppslutning som sammenfaller med disse tidspunktene.
Fra det nivået AP hadde i mars ble så den grunnleggende
negative trenden i APs oppslutning, sammen med den signifikante økningen i valg, lagt til grunn for prediksjonene. Prediksjonen for valget er
32.3% (intervall 27.7-36.8), mens prediksjonene for april, mai og juni har vært 31.9, 31.4 og 31.1. Regjeringsslitasjen som legges til grunn er altså på nesten 0.3 prosentpoeng per måned.
Stikk i strid mot dette har AP vist en positiv utvikling de siste månedene. Oppslutningen i april, mai og (så langt i) juni har vært 32.5, 32.9 og 33.3, altså en
økning på 0.4 per måned.
Dette er fremdeles godt innenfor prediksjonsintervallet, men det har altså vært en konsistent økning i APs oppslutning der jeg har forventet en reduksjon. Det tegner virkelig godt for AP til høsten.
Hvis den utviklingen fortsetter ligger AP an til å ende på
36.2%. Uansett er tegningen for AP at de kommer til å havne i øvre del av prediksjonsintervallet, og ikke på 32.3% som predikert.
Det sies at det er vanskelig å spå--spesielt om fremtiden. Det er en sannhet med modifikasjoner. Partienes oppslutning er naturligvis ikke uavhengig av hverandre, og et partis oppslutning fra en måned til den neste er ikke uavhengig av oppslutningen partiet hadde måneden før. For flere partier kan jeg forklare hele 90% av oppslutningen bare ved å se på hvilken oppslutning partiet hadde forrige måned. Likevel er det en spesiell øvelse å predikere et valgresultat et halvt år frem i tid (som det var på det tidspunktet prediksjonene ble beregnet). I utgangspunktet forventet jeg at KrF ville være enklest å predikere (pga et sterkt ideologisk grunnfjell), at regjeringspartiene også ville være relativt enkle å predikere (pga at velgerne nødvendigvis får mer daglig informasjon om regjeringen enn opposisjonen), og at FrP ville være vanskeligst å predikere (pga store svingninger i mobiliseringen av velgerne og mange hjemmesittere). FrP var riktignok vanskelig å gjøre beregninger for, men avvikene mellom prediksjon og meningsmålinger har vært mindre--og mindre konsistente--enn for Arbeiderpartiet.
Denne måte å vurdere meningsmålinger på gir mer substans enn å henge seg opp i detaljer i enkeltmålingene. Selv om det ikke trengs statistisk tidsserieanalyse for å slå fast at Høyre står fast i gjørmen, er jeg langt mer komfortabel med å slå fast at Arbeiderpartiets fremgang er reell når jeg kan vurdere fremgangen opp mot den negative trenden som kommer frem når tidsserien er vasket for effekter av andre begivenheter--og annet (ikke-signifikant) støy.
Jeg kommer ikke med flere detaljer her, men summen av prediksjonene viser at det blir et meget tett løp til høsten. Rødt ligger etter mine beregninger
ikke an til å komme i vippeposisjon selv om de ligger an til å komme inn med to representanter, men det vil de gjøre dersom de rødgrønne tar ett mandat fra de ikke-sosialistiske. I så tilfelle får vi en situasjon hvor SV ikke kan se seg tjent med Rødt på Tinget, fordi Stoltenberg da vil være mer tjent med å fortsette på egenhånd og heller søke støtte i sak til sak fra hele spekteret av stortingspartier.
Selv om det er vanskelig å spå, kan jeg med trygghet slå fast to ting: Det blir et nervepirrende valg, og regjeringsforhandlingene i etterkant kan bli langdryge.
De andre partiene venter jeg med å kommentere.
