30 august 2008

Har McCain mistet forstanden?

John McCain var min favoritt ved nominasjonskampen i 2000, og igjen nå i 2008, men jeg har vært avholdende med å si at jeg ville stemt på ham som president før jeg visste hvem som kom til å bli hans visepresidentkandidat. Det viste seg å være fornuftig å vente, fordi McCains valg er særdeles ufornuftig!

Jeg jobber mye overtid for tiden, og hadde tenkt å sitte lenge på kontoret i går kveld, men da meldingene om valget av Sarah Palin kom klokken 17, ble jeg så forarget at jeg bare måtte komme meg ut og få meg en pils eller to.

En ung, karismatisk, og veltalende kvinne som visepresidentkandidat ville jeg normalt applaudert, men i dette tilfellet er det en kandidat uten nevneverdig erfaring. Som Jack Cafferty skriver i sin blog, er hun “in her first term as governor of Alaska, a state that has 13 people and some caribou”. Hennes tidligere erfaring er som ordfører i en by med knappe 7,000 innbyggere. I tillegg er hun kristenkonservativ evangelist og enda tydeligere abortmotstander enn det McCain er.

Det er forståelig at McCain lefler med høyresiden i partiet for å mobilisere dem ved valg. Det var mobiliseringen av kristenkonservative som vant Bush seieren i 2000 og 2004, og McCain er selv ingen tydelig kristen person. I hans seierstale i nominasjonskampen nevnte han Gud kun én gang, og det var ved standardavslutningen “may God bless you”. Selv jeg kunne funnet på å si noe så betydningsløst i avslutningen av en tale til kristne velgere, omtrent som når jeg sier bless you” til noen som nyser. McCain trenger altså å godgjøre seg ovenfor kristne velgere, det forstår jeg godt. At han nå velger en person uten erfaring, og med en nyfødt sønn med Downs syndrom, viser McCains ego, og at han ikke har tiltenkt henne noen rolle i det Hvite Hus. Problemet er at hun står bare et svakt hjerteslag unna å selv bli president. Det skremmer! McCain er nå eldre enn det hans far og farfar rakk å bli.

Det er tydelig at den eneste rolle hun er tiltent er å sanke velgere for McCain. Det er mulig at hun sanker kristne velgere for ham, men frustrerte Hillarytilhengere kan umulig falle for et så platt triks. Som ’Doug’—en av Caffertys lesere—skriver: “Had I known that being a hockey mom, being under 45, and having virtually no political experience was the desired VP running mate for McCain, I would have asked my wife to throw her hat into the ring… McCain has just handed the presidency to Obama.”

Vi vil kunne se tilbake på denne dagen og si at det var den 29. august 2008 at John McCain tapte valget til Barack Obama—en kandidat som har vist langt bedre forstand i sitt valg av visepresidentkandidat, og som ville fått min stemme hvis jeg hadde vært amerikaner.

3 kommentarer:

Syncopa sa...

Jeg skjønner og er for det meste enig i retorikken din om Palin's skal vi si...... fraværende kvalifikasjoner til å bli president. Jeg må spørre deg om jeg oppfatter deg riktig når jeg får inntrykk av at du også mener at hennes sønns diagnose med DS er diskvalifiserende i så måte? I så tilfelle er jeg knekkende uenig med deg!

Stian sa...

Hennes sønns DS er jo selvsagt ikke i seg selv diskvalifiserende, men det er et spebarn som jeg antar det vil være vanskelig å forutse utviklingen til, og at det derfor kan komme til å kreve mye av henne som forelder. Hvis hun får til å balansere foreldrerollen til barnet sitt med jobben som VP, og høyst reelt med jobben som president, er det ikke bare Cudos til henne, men til alle foreldre av DS-barn. I så tilfelle blir hun et viktig forbilde, men det jeg hentyder til er at McCain ikke regner med at hun skal ha spesielt mye i det Hvite Hus å gjøre, ettersom det må være vanskelig å forutse hvilke behov barnet kommer til å få. Jeg ville vært like kritisk hvis det var en mann.

Syncopa sa...

Jeg følger logikken din, men sitter på en livserfaring som har lært meg at det ikke på noen måte er vanskeligere å kombinere karriere og å være forelder til et DS barn, enn det er å kombinere karriere med å være forelder til "vanlige" barn.
På den annen side tviler jeg på at en VP jobb er særlig A4 sammenlignet med mange andre jobber - så det blir litt for grunt å bruke min egen livserfaring som argument i så måte.
De aller fleste barn med DS utvikler seg helt som andre barn, bare saktere. De aller fleste av dem faller inn under definisjonen "lett til moderat psykisk utviklingshemmet". Min datter på 8 år er en helt gjennomsnittlig representant for sin diagnosegruppe. Hun kan lese, skrive og regne. Hun går på turn og på kor, og hun rir.
Og det er vel det som er poenget med hele retorikken min; en DS diagnose på et barn gjør ikke en hvilken som helst kvinne eller mann mindre egnet til en krevende jobb.
Hvor mye McCain har tenkt at hun skal ha å gjøre i det Hvite Hus, har jeg ingen formening om - men gudene skal vite at jeg håper han overlever hele perioden om han blir valgt. Hun kan jo like lite utenrikspolitikk som Bush, hun er bare litt lekrere å se på... ;-)