Dårlig nytt for Arbeiderpartiet og FrP!

Det finnes en omfattende litteratur om effekten av økonomiske forventninger på partioppslutning i Storbritannia. I Norge har dette ikke vært testet før, til tross for at Sparebankforeningen i samarbeid med TNS Gallup har målt økonomiske forventninger blant husholdninger fra 1992.

Nye tall fra Sparebankforeningen kom i dag, bare noen dager før neste valg, så dette må vi få analysert kjapt:

(Forventningsbarometeret står også omtalt på: VG / DinePenger, E24)

Jeg har derfor laget såkalte ’popularitetsfunksjoner’ for de norske partiene. Data på partioppslutning har jeg fått fra Bernt Aardal, og jeg bruker kvartalsvise data fra fjerde kvartal 1997 og frem til tredje kvartal 2009. De siste dataene er altså blodferske, og data for tredje kvartal 09 inkluderer oppslutningen så langt i september.

Jeg får da en tidsperiode over 48 kvartal, og tre stortingsperioder. Oppslutningen i valgmåneder er valgresultat, ellers er det brukt gjennomsnittstall.

Jeg estimerer følgende modell for hvert parti:

Oppslutning = konstant + forventninger + tid + stortingsperiode 2001-05 + stortingsperiode 2005-09 + tid*periode01-05 + tid*periode05-09 + valg.

Jeg foretar ’stepwise’ regresjoner, og tar bort den minst signifikante variabelen for hver runde, inntil jeg sitter igjen med en modell som kun inneholder signifikante variabler (med robuste standardfeil).

Jeg får da følgende resultat (hvis du ikke vil lese små desimaltall vil jeg anbefale å bla videre nedover, jeg lover at det blir interessant - grafikken er dessverre heller ikke så god, men den blir skarpere hvis man klikker på tabellene - åpner ikke i nytt vindu):

Rødt:

SV:

AP:

SP:

Venstre:

KrF:

Høyre:

FrP:

Andre:

Som dere kanskje kan se, så har forventninger falt bort fra SV og andre parti, hvilket betyr at økonomiske forventinger er uten betydning for disse partiene. Videre har forventinger et negativt fortegn for Arbeiderpartiet og FrP, og et positivt fortegn for de øvrige. Det betyr at AP og FrP taper oppslutning på økende forventinger, og vinner oppslutning på synkende forventinger. For spesielt Høyre og KrF, men også Venstre, gir økende forventninger derimot økende oppslutning, mens fallende forventninger gir fallende oppslutning.

Tabellen under viser hvordan dette slår ut i dagens tall. Den første kolonnen viser effekten av forventningene, den neste kolonnen viser nivået på forventningene i første kvartal 2009 og hvordan det slår ut i prosentpoeng for de enkelte partiene, deretter nivået på forventningene i tredje kvartal, så kommer en kolonne med differansen mellom første og tredje kvartal, og helt til slutt den estimerte oppslutningen for partiene i tredje kvartal.

Tallene betyr at både AP og FrP taper over to prosentpoeng hver på de lyse tidene sammenlignet med hvordan forventningene var i første kvartal, mens Høyre vinner over to prosentpoeng, og KrF nesten halvannet!

Noen parti ligger tett på snittet av meningsmålingene, mens spesielt AP ligger en del under, og Høyre en del over. I tillegg får jeg en overtilpasning for september 09 (sum = 101.3%). Ett eller flere parti er dermed garantert beregnet for høyt.

Siden jeg her har brukt kvartalsvise data (forventningsbarometeret kommer kun kvartalsvis), har jeg mindre presisjon i modellene mine enn i de prediksjonsmodellene jeg tidligere har vist til her på bloggen. Jeg vil derfor ikke bruke denne modellen som prediksjonsmodell for valget (jeg står ved min tidligere prediksjon), men funnene her viser klart og tydelig hvilken effekt økonomiske forventninger har på partioppslutningen. Det kan være andre forhold som gjør at partienes oppslutning avviker noe fra dette, men funnene her viser at Høyre har nå noe å strekke seg etter, mens Arbeiderpartiet bør kjempe for å holde på oppslutningen sin.

Hvordan kan så disse funnene forklares?

Teoretisk sett tilsier den såkalte stabilitetshypotesen at økonomisk ansvarlige parti skal tjene på dårlige tider, mens de partiene som er verdiorienterte eller postmaterielle skal tjene på gode tider. Det siste passer for KrF og Venstre, mens det første kun passer for Arbeiderpartiet. Høyre avviker dermed fra denne teorien. FrP derimot er ikke så lett å plassere i denne teorien, men teorien ble utviklet etter de strukturelle endringene i det danske partisystemet etter valget i 1973, da ’jordskredsvalget’ brakte fem nye parti inn i Folketinget, deriblant det danske Fremskridtspartiet. Problemet her er at FrP i så tilfelle ville være et parti som skulle tjene på økende forventninger. Resultatene mine viser derimot at FrP tjener på synkende forventninger. Helt hvordan dette henger sammen skal jeg ikke prøve å forklare her, men det ligger åpenbart materiale her til grundigere forskning.

Uansett er konsekvensene av de forbedrede økonomiske forventningene at FrP og AP kommer til å gjøre et dårligere valg enn dersom nordmenn hadde hatt et dystrere syn på fremtiden!

------------------------------------------------------------------------------------------------

Oppdatert 22.00: Jeg har også sjekket mot inflasjon og arbeidsledighet, og det varierer noe hvilke økonomiske indikatorer som slår ut for hvilke parti, men mønsteret er det samme, bortsett fra at jeg nå også får en signifkant økonomisk indikator for SV. SV synes å tjene på økende arbeidsledighet, hvilket blir enda mer interessant når man sammenligner med Rødt, som taper på økende arbeidsledighet! Men alt dette tror jeg jeg må spare til en akademisk artikkel om emnet.