Oppdaterte prediksjoner

Et halvt år før valget lagde jeg noen prediksjoner for stortingsvalget for Venstres stortingsgruppe. Disse har vist seg å treffe meget godt så langt:




Som jeg har vist i mitt forrige innlegg har Arbeiderpartiet ikke bare gjort det bedre enn forventet, men partiet har også en stigende formkurve i motsetning til forventet negativ trend. Prediksjonene de siste tre månedene har vært forbausende korrekte for de andre partiene, men på grunn av avvikene for Arbeiderpartiet, samt at jeg nå har tre ekstra måneder med informasjon til grunn for prediksjonsmodellene (som er basert på tidsserieregresjon), velger jeg nå å oppdatere prediksjonene.

For de som ønsker å lese mer om prediksjoner før de går videre anbefaler jeg min kollega Sveinung Arnesens blogg på Vox Publica, forecastingprinciples.com, samt min forrige bloggpost.

Rødt

Tabellen her er noe kryptisk, og det skyldes direkte utskrift fra statistikkprogrammet STATA. Desimaltallene skal ikke tas så høytidelig. Vi opererer normalt med kun ett desimaltall i valgdata, men utskriften kommer automatisk med seks. Tallene helt til venstre kan ignoreres. Den første kolonnen inne i boksen viser månedene, med de månedene jeg ikke har data for i parantes. Snitt_R er gjennomsnittet for Rødt av de ti nasjonale målingene som kommer hver måned. Pred_R er prediksjonene måned for måned, N_pr_R er den nedre grense for prediksjonen, og O_pr_R er den øvre grense. Som dere kan se, gjør de nye målingene at prediksjonen for Rødt justeres litt ned.

SV

Arbeiderpartiet

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Arbeiderpartiet.

Senterpartiet

KrF

Venstre

Høyre

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Høyre.


FrP

Prediksjonen tilsier at FrP gjør et langt dårligere valg enn det meningsmålingene viser. Det finnes det gode grunner for. Bakgrunnsdataene til meningsmålingene viser at FrP ikke bare er tilnærmet fullmobilisert av velgere som også i 2005 stemte FrP, men også at det er mange respondenter som svarer at de satt hjemme i 2005, men som nå vil stemme FrP. Disse er ikke velgere FrP kan stole på. Satt de hjemme i 2005, er sjansen stor for at de også i år velger sofaen. FrP skal altså ned til valget i forhold til meningsmålingene. Prediksjonen er basert på historiske data, deriblant de to siste fylkestingsvalg og det siste stortingsvalget, og modellen justerer derfor FrP ned i henhold til den negative valgeffekt som beregnes i regresjonsmodellen som ligger til grunn.

Men valgresultat er ikke bare statistiske beregninger av fortiden. Menneskelig innsats og nye begivenheter spiller også inn. FrP har aldri vært så godt organisert som det de er nå. Jeg antar derfor at det blir feil å beregne tilsvarende negative valgeffekter for FrP som tidligere. Jeg vil derfor anta at FrP gjør et noe bedre valg enn det prediksjonen tilsier. Jeg forventer dog ikke at FrP klarer å bryte den øvre prediksjonsgrensen på 27.2%, sannsynligvis blir resultatet et godt stykke under dette. Jeg gjør noen justeringer av FrPs oppslutning lengre nede.

Andre parti

Oppsummeringen av prediksjonene ses i de øverste radene i tabellen under. Den viser at Rødt ligger an til 2 mandater, de rødgrønne til 87 mandater, og de ikke-sosialistiske til skarve 80 mandater. Men: prediksjonene når ikke opp i 100 prosent. Valg er et nullsumspill, der samtlige stemmer nødvendigvis må fordeles, og prediksjonene har 1.7 prosentpoeng til overs for partiene å kjempe om. I henhold til det jeg har skrevet om FrP over, forventer jeg at Siv Jensen & Co tar nær sagt alle 1.7 prosentpoeng. Jeg har derfor satt opp et Scenario 1 der restsummen tilfaller FrP. I så tilfelle havner Rødt på vippen. I en sånn situasjon vil Arbeiderpartiet være mest tjent med å regjere alene, og for å unngå dette, vil SV være mest tjent med å forsøke å kapre velgere fra Rødt. Jeg har derfor satt opp et Scenario 2 der SV henter 0.3 prosentpoeng fra Rødt og FrP tar restsummen på 1.7.

Mandatfordeling og to mulige scenarier

Selv i Scenario 2 vil Stoltenberg sikre regjeringsmakten. Mine tidligere beregninger for Venstre viser at Sponheim har godt belegg for å forvente 8.3% til høsten. Venstre har 1-2 prosentpoeng å hente på å mobilisere tvilere, samt vist en god evne til å tiltrekke seg velgere fra nettopp de velgergruppene Sponheim har utpekt: Frustrerte miljøvelgere fra SV, akademikere og moderate fra AP, og "dannede høyrevelgere". Klarer venstre 8.3% får partiet 13 mandater, men minst to av disse tre ekstra må hentes fra SV eller AP for at Jens Stoltenberg skal miste regjeringsmakten.

Det ligger an til at Torstein Dahle og Lars Sponheim blir jokerne i dette valget.

-------------------------------------------------------------------------------------

Tilføyelse (som svar på kommentar fra Stian Oen):

Tilpasning mellom regresjonslinje og valgresultater blir litt kunstig, fordi valgresultatene er lagt til grunn i regresjonsmodellene. Informasjon om valgene blir altså brukt til å tilpasse regresjonslinjen også til disse tidspunktene. Men som du spør skal du få svar:

NB: Tabellene ses bedre hvis man klikker på dem.

Som man kan se treffer regresjonslinjen valgene meget godt for RV (nå Rødt) og AP. Fylkestingsvalget i 2003 for Høyre og FrP mangler. Det er fordi endringene i oppslutning i forrige stortingsperiode var vanskelige å modellere for disse to partiene (se graf for Høyre i forrige bloggpost). At modellen treffer på desimaltallet for forrige fylkestingsvalg for SP indikerer at den ikke vil treffe like godt for neste stortingsvalg, fordi partiet har markant forskjellig oppslutning i de to typer valg. Dette tas høyde for i prediksjonen, og den positive effekten av valg for SPs vedkommende i forhold til meningsmålinger justeres ned til 1/3. På grunn av at SV har hatt så markante tap i valg i forhold til meningsmålinger, velger jeg å ikke forutsette at tilsvarende negative valgeffekter vil slå ut til høsten. Prediksjonen for SV i 2009 er derfor kun basert på nåværende trender.

For øvrig treffer modellen stort sett på begge sider av resultatene, noe som er forventet i regresjoner. Det er derfor vanskelig å vurdere ut fra dette hvorvidt valgresultatet kommer til å bli som predikert. I tillegg kommer den menneskelige faktor og tilfeldige svingninger som statistiske modeller stort sett bare kan ta høyde for ved hjelp av prediksjonsintervallet (som kun unntaksvis brytes--og bare så vidt--av FrP).

Trendene er likevel sterke, og kan være vanskelige å bryte, noe både SV, Høyre og KrF ser ut til å erfare for tiden.

Arbeiderpartiets fremgang er reell. Høyres stillstand likeså. Rødt kommer på Tinget

Etterhvert som vi nærmer oss valget, kommer vi til å se mye merkelige meningsmålinger. En del vil skyldes utvalgs- og vektingsmetode, og en del vil skyldes at respondentene begynner å få problemer med å huske hva de stemte sist sånn at byråene ikke klarer å treffe et utvalg som tilsvarer velgermassen i 2005 (eller 2007). Sprikene i målingene denne våren kan dere se i mitt forrige innlegg.

Nå kommer det også målinger som gir merkelige resultater på grunn av selvseleksjon. Svein Tore Marthinsen og Knut Johannessen har kommentert Fredrikstad Blad og Moss Avis i går, og VG er i ferd med å samle sammen et selvselektert velgerpanel (som skal spørres hele 7 ganger--og som underveis vil begynne å manipulere resultatene--noe Henry Valen lærte på tidlig 70-tall). Vi kommer altså til å se mye rart av meningsmålinger fremover, og syv av dem fra norges største avis (ikke det at jeg har så mye tiltro til VG/Infacts automatiske telefonutspørring fra før av).

De fleste bevegelser mellom enkeltmålinger er meningsløse å kommentere. De færreste utslag er statistisk signifikante, og selv de som er signifikante kan være et resultat av måle- eller metodefeil. Meningsmålinger må sees i et større perspektiv, både over tid og på tvers av flere byråer. Det er ikke sikkert at et enkelt utregnet--uvektet--gjennomsnitt er det beste (det kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt), men det er uansett langt mer fornuftig enn å se på enkeltmålinger.

En vesentlig videreutvikling av dette står Marthinsen for, som tar snitt av meningsmålinger, fylkesvis valghistorikk og lokale målinger og lager sine prognoser.

Jeg har en litt annen metode, der jeg legger statistiske analyser av lengre tidsserier til grunn, men uten å gå i dybden lokalt. I april presenterte jeg for Venstres stortingsgruppe mine prediksjoner for stortingsvalget til høsten. Dataene var basert på Bernt Aardals snitt av månedlige målinger for de siste to stortingsperiodene, med unntak av valgmånedene, hvor jeg brukte valgresultatene. Dataene jeg brukte var til og med mars 2009.

På bakgrunn av disse data kjørte jeg så tidsseriedata på de ulike partiene, la inn bestemte begivenheter som jeg antar kan ha en effekt frem mot valget, og la de observerte trendene og effektene til grunn for prediksjonene. På denne måten kan jeg si noe mer substansielt om hvordan meningsmålingene utvikler seg utover sommeren enn bare å se på snitt (eller enkeltmålinger).

Jeg skal ikke kjede leserne mine med detaljene i regresjonene, de som har interesse for koeffisienter og konfidensintervall kan kontakte meg. Det finnes også en omfattende litteratur om prediksjoner basert på tidsseriedata. Se f.eks. forecastingprinciples.com.

Regresjonen for Rødt gir grunnlag for følgende graf:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Grafen strekker seg fra oktober 2001 til september 2009. Den heltrukne sorte kurven er den målte oppslutningen om Rødt (tidligere RV), den heltrukne mørkerøde linjen er kurvetilpasningen som følge av regresjon og strekker seg i tid frem mot valget, og de stiplede linjene er grensene for prediksjonsintervallet.

Rødt hadde signifikant positiv effekt av valg og valgkamp, en svakt negativ--men signifikant--effekt av tid i forrige stortingsperiode, og en markant positiv effekt av tid i denne stortingsperioden. I tillegg har Rødt hatt en kraftig--og tiltakende--negativ effekt av finanskrisen. Prediksjonen starter der kurvens fall stopper opp (april 2009). Hvis jeg skulle latt den økende effekten av finanskrisen fortsette også for prediksjonen ville Rødt endt opp med negativ oppslutning på valgdagen. En slik forutsetning kan jeg naturligvis ikke legge til grunn.

Prediksjonen for stortingsvalget for Rødt er 2.0%. Det bør være tilstrekkelig til å gi Torstein Dahle og Erling Folkvord hver sin plass på Tinget, men det forutsetter at økningen i oppslutning relativt sett er like sterk i Hordaland og Oslo som i resten av landet.

Den ultimate testen av prediksjonsmodellen er naturligvis valgresultatet, men den kan måles opp mot meningsmålingene som har kommet etter at prediksjonen ble gjort. Prediksjonene for april, mai og juni var 1.3, 1.3 og 1.4, mens Rødts oppslutning har vært 1.3, 1.4 og 1.8 (så langt i juni). Prediksjonen traff altså meget godt for april og mai, mens det er for tidlig å si om snittet så langt i juni er et tegn på et helt nytt nivå for Rødts vedkommende. I så tilfelle ligger de an til et enda bedre resultat enn 2.0, men det kan jeg p.t. ikke vurdere.

Høyres graf ser slik ut:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Jeg har her valgt å ikke legge hele forrige stortingsperiode til grunn fordi det her var bevegelser i Høyres oppslutning som vanskeliggjør analysen og som jeg ikke vil forutsette har betydning for variasjon i Høyres oppslutning i dag. Det som er av størst interesse i Høyres tilfelle er den grunnleggende positive trenden Høyre har hatt denne perioden, samt en økende negativ effekt av krisene som har kommet på rekke og rad i høst og i vinter. På samme måte som i Rødts tilfelle, er jeg ikke villig til å legge til grunn at fallet fortsetter. Det er mer rimelig å anta at Høyre nå har nærmet seg grunnfjellet.

Prediksjonen for valget er på skarve 14.3% ettersom det er lite som viser at Høyre evner å mobilisere ekstra med velgere i siste liten (slik tilfellet er med Rødt og Venstre). Det er likevel et noe bredere prediksjonsintervall knyttet til Høyre enn det langt mindre Rødt, så prediksjonen faller innenfor et intervall mellom 11.7 og 16.9. Intervallet til tross, prediksjonene for april, mai og juni har vært 13.8, 13.9 og 14.0, mens meningsmålingene har vist 13.9, 13.8 og 13.9. Jeg har altså truffet spot-on for Høyre så langt, noe som lover bra for prediksjonsmodellen, men ikke for Høyre. Høyre synes altså å ha truffet dødvann, og det er ingen tegn til bedre vind i vente.

Det partiet som derimot synes å seile i medvind, er Arbeiderpartiet, som trosser prediksjonene.

Grafen for Arbeiderpartiet er:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Arbeiderpartiet hadde en sterk gevinst av å sitte i opposisjon, og en bortimot tilsvarende regjeringsslitasje. De viser en signifikant økning i valg, og ikke uventet en signifikant positiv effekt av finanskrisen, og ytterligere positive effekter av Gazakrigen, Hijabstriden og en sprikende opposisjon i vinter. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det er disse stridighetene som slår ut positivt for AP, men AP har signifikante økninger i sin oppslutning som sammenfaller med disse tidspunktene.

Fra det nivået AP hadde i mars ble så den grunnleggende negative trenden i APs oppslutning, sammen med den signifikante økningen i valg, lagt til grunn for prediksjonene. Prediksjonen for valget er 32.3% (intervall 27.7-36.8), mens prediksjonene for april, mai og juni har vært 31.9, 31.4 og 31.1. Regjeringsslitasjen som legges til grunn er altså på nesten 0.3 prosentpoeng per måned. Stikk i strid mot dette har AP vist en positiv utvikling de siste månedene. Oppslutningen i april, mai og (så langt i) juni har vært 32.5, 32.9 og 33.3, altså en økning på 0.4 per måned.

Dette er fremdeles godt innenfor prediksjonsintervallet, men det har altså vært en konsistent økning i APs oppslutning der jeg har forventet en reduksjon. Det tegner virkelig godt for AP til høsten. Hvis den utviklingen fortsetter ligger AP an til å ende på 36.2%. Uansett er tegningen for AP at de kommer til å havne i øvre del av prediksjonsintervallet, og ikke på 32.3% som predikert.

Det sies at det er vanskelig å spå--spesielt om fremtiden. Det er en sannhet med modifikasjoner. Partienes oppslutning er naturligvis ikke uavhengig av hverandre, og et partis oppslutning fra en måned til den neste er ikke uavhengig av oppslutningen partiet hadde måneden før. For flere partier kan jeg forklare hele 90% av oppslutningen bare ved å se på hvilken oppslutning partiet hadde forrige måned. Likevel er det en spesiell øvelse å predikere et valgresultat et halvt år frem i tid (som det var på det tidspunktet prediksjonene ble beregnet). I utgangspunktet forventet jeg at KrF ville være enklest å predikere (pga et sterkt ideologisk grunnfjell), at regjeringspartiene også ville være relativt enkle å predikere (pga at velgerne nødvendigvis får mer daglig informasjon om regjeringen enn opposisjonen), og at FrP ville være vanskeligst å predikere (pga store svingninger i mobiliseringen av velgerne og mange hjemmesittere). FrP var riktignok vanskelig å gjøre beregninger for, men avvikene mellom prediksjon og meningsmålinger har vært mindre--og mindre konsistente--enn for Arbeiderpartiet.

Denne måte å vurdere meningsmålinger på gir mer substans enn å henge seg opp i detaljer i enkeltmålingene. Selv om det ikke trengs statistisk tidsserieanalyse for å slå fast at Høyre står fast i gjørmen, er jeg langt mer komfortabel med å slå fast at Arbeiderpartiets fremgang er reell når jeg kan vurdere fremgangen opp mot den negative trenden som kommer frem når tidsserien er vasket for effekter av andre begivenheter--og annet (ikke-signifikant) støy.

Jeg kommer ikke med flere detaljer her, men summen av prediksjonene viser at det blir et meget tett løp til høsten. Rødt ligger etter mine beregninger ikke an til å komme i vippeposisjon selv om de ligger an til å komme inn med to representanter, men det vil de gjøre dersom de rødgrønne tar ett mandat fra de ikke-sosialistiske. I så tilfelle får vi en situasjon hvor SV ikke kan se seg tjent med Rødt på Tinget, fordi Stoltenberg da vil være mer tjent med å fortsette på egenhånd og heller søke støtte i sak til sak fra hele spekteret av stortingspartier.

Selv om det er vanskelig å spå, kan jeg med trygghet slå fast to ting: Det blir et nervepirrende valg, og regjeringsforhandlingene i etterkant kan bli langdryge.

De andre partiene venter jeg med å kommentere.

Hvordan meningsmålingene spriker, del 1

Det har de siste ukene blitt reist en del tvil om meningsmålingene som de ulike instituttene gjennomfører. Jeg er i ferd med å analysere dem, men jeg har mye annet å gjøre også, så det tar litt tid. Jeg har valgt å illustrere målingenes spredning med grafene under (klikk på dem for større bilde), så får jeg komme tilbake med kommentarer til dem senere. Enn så lenge beklager jeg noe knapp informasjon (for detaljer om de enkelte målinger vil jeg anbefale TV2s Partibarometer). Umiddelbart vil jeg bare si at jeg synes ikke det ser så ille ut som enkelte vil ha det til. Kommentarer fra lesere mottas med takk!

Gud kjører Opel

http://www.ba.no/nyheter/article4117234.ece

Snåsamannen og medias falske vitenskapelighet

Som privatperson deltar jeg i debatter som jeg har subjektive meninger om, men som vitenskapsmann underviser jeg i det jeg vet, formidler det jeg kan bevise, og forsker i det jeg mangler kunnskap om.

Hansen, Ballo og Snåsamannen formidler det de ikke kan bevise og legger opp til en fiendtlighet ovenfor seriøs forskning. Det er problematisk. Selvsagt står de som privatpersoner fritt til å gjøre dette, men Hansen som helseminister og Ballo som lege og stortingsrepresentant bør holde seg langt unna den form for formidling så lenge de innehar roller som er vanskelige å skille fra deres privatperson. Snåsamannen har ikke noe ansvar der. Men: Snåsamannen og andre healere har en tendens til å sky unna seriøs forskning om fenomenene. Hvis Snåsamannen har hatt 50 000 klienter burde det vært en smal sak å iverksatt et forskningsprogram rundt hans evner. Alt som trengs er en viss mengde utvalgte som deles inn i en gruppe som får behandling av en healer med ”evner”, en kontrollgruppe som utsettes for behandling av en uten andre evner enn å spille skuespill, og en kontrollgruppe som overhodet ikke utsettes for noen ting.

Hvorfor har ikke dette skjedd mens Snåsamannen var aktiv? Hvorfor skal forskere måtte sitte oppe i Tromsø og gå gjennom uforklarlige sykdomshistorier post facto? Og hvorfor skal forskere og andre skeptikere måtte kjempe mot en fordummet offentlighet angående dette?

Offentligheten har nemlig blitt kraftig fordummet. Åndenes Makt og diverse andre spøkelseshistorier på TVNorge og Kanal Fem har et skjær av vitenskapelighet rundt seg, og kan lett forlede det allmenne publikum uten vitenskapelig utdannelse til å ta fremstillingene for god fisk. Ukebladene er også fulle av sånne underholdende historier, noe jeg kan forstå ut fra et markedshensyn, men det er høyst problematisk når dagspressen tar del i denne falske og fordummende ”vitenskapeliggjøringen” av disse fenomenene, samtidig som de virkelige vitenskapsmennene fremstilles som mørkemenn og ignorante skeptikere.

Media gir oss alt for mye underholdning rundt disse fenomenene, og alt for lite dokumentasjon. Samtidig ledes det allmenne publikum til å tro at 50 000 klienter er dokumentasjon god nok.

Det er det ikke!

Det er mitt inntrykk at New Age og agnostisisme er på fremmarsj, mens ateistene blir presset i retrett, simpelthen fordi vi har media og politikere som ikke er sitt ansvar bevisst, men i stedet leder folk til å tro at de vitenskapelige krav til å avvise en sammenheng er like sterke som kravene til å påvise en sammenheng. Folk ender derfor opp som agnostikere som sier at vi ikke kan vite noen ting, men at det er like sannsynlig at Snåsamannen har helende evner og Jesus kommer til å gjenoppstå som at dette ikke medfører riktighet.

La meg slå det klinkende fast: DET ER DET IKKE!

Som ateist vil jeg be en bønn til alle med varme hender der ute: For Guds skyld: la forskere få teste evnene deres!

Yes They Can!

To utmerkede taler ble holdt i natt. Den første hørtes ut som den kom fra den McCain som skulle stilt opp som republikansk kandidat, men kom fra den McCain som allerede for to måneder siden gav opp sitt kandidatur til fordel for de nykristenkonservative. Talen hans fikk meg til å savne den gamle McCain, men jeg er ikke lei meg for at den nye McCain tapte.

Obamas tale var fantastisk. Jeg er sikker på at han kommer til å bli en av de Store Amerikanske Presidenter! Det sies at befolkningen i et demokrati får de lederne de fortjener. Dette valget har gjenskapt min tillit til det amerikanske demokratiet, og det fabelaktige amerikanske folk har valgt en leder de virkelig fortjener!

Har McCain mistet forstanden?

John McCain var min favoritt ved nominasjonskampen i 2000, og igjen nå i 2008, men jeg har vært avholdende med å si at jeg ville stemt på ham som president før jeg visste hvem som kom til å bli hans visepresidentkandidat. Det viste seg å være fornuftig å vente, fordi McCains valg er særdeles ufornuftig!

Jeg jobber mye overtid for tiden, og hadde tenkt å sitte lenge på kontoret i går kveld, men da meldingene om valget av Sarah Palin kom klokken 17, ble jeg så forarget at jeg bare måtte komme meg ut og få meg en pils eller to.

En ung, karismatisk, og veltalende kvinne som visepresidentkandidat ville jeg normalt applaudert, men i dette tilfellet er det en kandidat uten nevneverdig erfaring. Som Jack Cafferty skriver i sin blog, er hun “in her first term as governor of Alaska, a state that has 13 people and some caribou”. Hennes tidligere erfaring er som ordfører i en by med knappe 7,000 innbyggere. I tillegg er hun kristenkonservativ evangelist og enda tydeligere abortmotstander enn det McCain er.

Det er forståelig at McCain lefler med høyresiden i partiet for å mobilisere dem ved valg. Det var mobiliseringen av kristenkonservative som vant Bush seieren i 2000 og 2004, og McCain er selv ingen tydelig kristen person. I hans seierstale i nominasjonskampen nevnte han Gud kun én gang, og det var ved standardavslutningen “may God bless you”. Selv jeg kunne funnet på å si noe så betydningsløst i avslutningen av en tale til kristne velgere, omtrent som når jeg sier “bless you” til noen som nyser. McCain trenger altså å godgjøre seg ovenfor kristne velgere, det forstår jeg godt. At han nå velger en person uten erfaring, og med en nyfødt sønn med Downs syndrom, viser McCains ego, og at han ikke har tiltenkt henne noen rolle i det Hvite Hus. Problemet er at hun står bare et svakt hjerteslag unna å selv bli president. Det skremmer! McCain er nå eldre enn det hans far og farfar rakk å bli.

Det er tydelig at den eneste rolle hun er tiltent er å sanke velgere for McCain. Det er mulig at hun sanker kristne velgere for ham, men frustrerte Hillarytilhengere kan umulig falle for et så platt triks. Som ’Doug’—en av Caffertys lesere—skriver: “Had I known that being a hockey mom, being under 45, and having virtually no political experience was the desired VP running mate for McCain, I would have asked my wife to throw her hat into the ring… McCain has just handed the presidency to Obama.”

Vi vil kunne se tilbake på denne dagen og si at det var den 29. august 2008 at John McCain tapte valget til Barack Obama—en kandidat som har vist langt bedre forstand i sitt valg av visepresidentkandidat, og som ville fått min stemme hvis jeg hadde vært amerikaner.

Til nye og gamle lesere

... må jeg beklage at jeg ikke har hatt tid det siste halvåret til å skrive nye innlegg. Det kommer jeg neppe til å ha det nærmeste halve året også. Det ligger likevel litt å lese her inne, og det meste er ikke tidsavhengig, så nye lesere kan sikkert både glede seg og forargre seg over mine tidligere poster.

Siden min gode venn Eirik Løkke (Kapitalismus) fikk oppslag i BA om sin deltakelse på Republikanernes "convention" og dermed flere nye lesere, dropper det fra tid til annen innom en eller to som har klikket på linkene hans. Uansett hvordan du havnet her: Velkommen skal du være!

Dropp verneplikten!

Jeg hadde vært enig med Kaia Storvik i Dagsavisen om kvinnelig verneplikt (http://www.dagsavisen.no/meninger/article326606.ece), hadde det ikke vært for at verneplikten burde dødd ut sammen med den kalde krigen. La oss heller få en frivillig førstegangstjeneste uten verneplikt for noen!

Verneplikten blir ikke mer rettferdig av å kreve den av kvinner også, men belastningene og pliktene blir i det minste jevnere fordelt! Men hvorfor ikke bare si at man har store betenkeligheter med å utvide PLIKTEN i vårt moderne samfunn, både ut fra liberale synspunkt, men også av praktiske årsaker, blant annet fordi det allerede i dag kun er behov for en tredjedel av halvparten av ungdomskullene, og dermed heller gå direkte til den åpenbare konsekvens å fjerne verneplikten???

Etter fullført vernepliktig førstegangstjeneste, ble jeg belønnet med fortsatt verneplikt i HV. Når jeg så flyttet utenlands måtte jeg ikke bare søke om tillatelse fra militære myndigheter om å få lov til å bosette meg i utlandet, jeg måtte også bevise for dem at jeg faktisk hadde grunn til å flytte til utlandet. Når min nåværende utenlandspermisjon utløper, vil også min stipendiatperiode utløpe, og hvis jeg ønsker å bli i Århus uten lønn for å skrive ferdig min avhandling, eller bli her og melde meg arbeidsledig, kan jeg ha et dokumentasjonsproblem ovenfor HV. Hadde jeg ikke hatt et stipendiat i utgangspunktet, men bare et ønske om å reise og søke lykken, ville jeg også hatt et problem. Dette er grove overtramp mot min frihet til å leve mitt liv slik det passer meg best, og bør i seg selv tale for avvikling av den anakronistiske verneplikten!!!!

Som et apropos vil jeg også påpeke at det i alle militærmesser henger bilde av Norges lengsttjenende vernepliktige: Harald Olavsen. Hvis han eller hans sønn skulle finne på å søke landet om tillatelse til å flytte utenlands og søke annet arbeid, ville det blitt stor oppstandelse for å si det mildt! Jeg fikk i det minste innvilget min utenlandspermisjon, og jeg kan beklage meg offentlig om min verneplikt også. At Norge om to generasjoner kommer til å få en kvinnelig statsvernepliktig i Ingrid Alexandra Haakonsdatter, gjør heller ikke den ordningen mer rettferdig!

Fukuyama (og Ludvigsen) om integrering

På fredag deltok jeg i et mini-seminar med Francis Fukuyama, hvor temaet var hans artikkel ”Identity and migration”, og det ellers ble diskutert litt løst og fast. Siden dette var et eksklusivt møte, og er noe jeg har større politisk interesse i, enn akademisk, lot jeg deltakere i Venstre sitt interne debattforum få komme med innspill.

Roger Axelsson skrev til meg:

"I Europa har vi valgt å ha korporatisme - dvs. å akseptere å behandle folk i grupper etter etnisitet, religiøs tilhørighet etc. - og likebehandle grupper. Dvs. at staten bl.a. gir tilskudd til alle religiøse samfunn.Frankrike har valgt å forby religiøse symboler i skolen - dvs skille stat og kirke, inkl det å vise sin religiøse identitet i det offentlige rom, som skolen er.I USA forholder man seg til individer og forbyr religiøse teorier/tro i offentlige skoler. Selvfølgelig med kontinuerlig press fra de religiøse gruppene som vil integrere religion og stat.Venstre har valgt å støtte alle religiøse grupper, og tillate at individer fra disse gruppene bærer symboler på sin gruppe-tilhørighet også i skolen. Hijab m.m.Vi ligger nær den Nederlandske modellen, slik jeg ser det."

Ifølge Francis Fukuyama, er den nederlandske modellen ikke bærekraftig. Den vil med andre ord på et eller annet tidspunkt møte et bristepunkt, og bryte sammen. Det blir i så tilfelle ikke pent.

Den ene løsningen er å forsegle grensene våre. Som Philippe Legrain påviser, men som har tråder tilbake til Adam Smith og Georg Hegel, er det verken mulig eller lønnsomt. Og *ingen* i Venstre mener vel heller at det er ønskelig. Så vi må finne en annen løsning.
Vi må altså foreta et valg, og om det valget, skriver Roger:

"Og veivalget (min tolkning): 1) en stat som forholder seg tolerant til grupper (støtter kristne, jødiske, muslimske skoler, religiøse samfunn og sykehjem), eller 2) forholder seg til individer, med en begrenset stat grunnet på liberale verdier og rom for individet (ingen konsesjoner/særfordeler til grupper, og ihvertfall ikke til religiøse)."

Den nederlandske modellen (valg 1) er allerede dømt til å bryte sammen. Fukuyama skriver i End of History at “den liberale stat er … rationel, fordi den forsoner … konkurrerende anerkendelseskrav [fra ulike etniske, nasjonale, religiøse, sosiale og øvrige grupper] på den eneste mulige, gensidigt acceptable basis, dvs. på basis af den enkeltes identitet som menneske” (s. 217 i dansk oversettelse), og at “relativismen – som hævder, at alle værdier blot er relative, og angriber alle ’priviligerede perspektiver’ – må i sidste ende underminere også de demokratiske og tolerante værdier. Relativismen er ikke et våben, der kan rettes selektivt mod de fjender, man nu vælger sig. Den rammer alle uden forskel og skyder benene væk under ikke blot ’absloutisme’, dogmer og overbevisninger i den vestlige tradition, men også samme traditions fremhævelse af tolerance, mangfoldighed og tankefrihed. Hvis intet er absolut sandt, hvis alle værdier er kulturelt bestemte, så må skattede principper som lighed mellem mennesker også skrottes” (s. 344).

Altså blir valg nr. 1 ikke holdbart, noe jeg er enig med Fukuyama i. Spørsmålet blir så hvordan vi kan gjennomføre valg nr. 2?

Sånn som jeg forstår Fukuyama, vil løsningen være amerikansk med tanke på individorientering, og EU-ropeisk i den form at statsgrensene ikke nødvendigvis behøver å representere grensene for nasjonal identitet. At Belgia nå er truet av splittelse, tror jeg ikke Fukuyama kunne forestilt seg for 15 år siden.

Men: Fukuyama advarer, både i End of History, i sin artikkel Identity and Migration, og i diskusjonen på fredag, om at individorienteringen og grenseløsheten ikke må ta en form som utvisker nasjonal identitet, men må gis en form som både er tydelig (positiv), og som er åpen for at innvandrere kan ta del i samme nasjonale identitet, og dermed gjøre fellesskapet post-etnisk. Vi må altså gi vårt fellesskap en ramme og et innhold som åpner for at vi kan ha et fellesskap innenfor våre statsgrenser, som ikke er definert av at vi er født innenfor grensene, eller tilhører spesielle grupper.

I dette fellesskapet, skal vi altså ikke slutte å gå med norske flagg på 17-mai, eller slutte å sette opp Slaget på Stiklestad, og vi bør ifølge Fukuyama heller ikke gjøre som i Bergen på 17-mai, å tillate at folk får gå med et hvilket som helst flagg i borgertoget (selv om det kanskje sier mer om bergenseres problematiske forhold til resten av Norge, enn det sier om fellesskapsløs integrering i Bergen). I stedet skal vi la våre innvandrere få lov til å gjøre sine egne tolkninger av hvordan det er å være norsk i et post-etnisk Norge. Vi skal altså gjøre vårt flagg om til et symbol for det post-etniske fellesskap, sånn at alle kan bære det med stolthet på 17-mai: hvite, kristne nordmenn, så vel som ateister, muslimer, bergensere og andre innvandrere.

Klarer vi å skape et post-etnisk fellesskap, mener jeg at vi også klarer oss uten den nederlandske modellen. Samer, somaliere og sunnmøringer vil alle ta del i det norske, hver på sin individuelle måte, men stadig som en del av fellesskapet.

Hvordan definerer vi så grensene for dette fellesskapet? I End of History skriver Fukuyama at “de post-historiske lande … har … haft vanskeligt ved at formulere noget retfærdigt princip om udelukkelse af udlændinge, der ikke virker racistisk eller nationalistisk og derfor er i strid med de universelle rettighedsprincipper, de som liberale demokratier er forpligtede på. Alle udviklede demokratier har begrænset immigrationen på et eller andet tidspunkt, men det er normalt sket med, hvad man kunne kalde dårlig samvittighed” (s. 291-292).

Vår fremtidige velstand er avhengig av innvandring, men fullstendig fri innvandring, som enkelte også i Venstre ivrer for, skaper et press mot velferdsstaten, og dermed også vår velstand. Fullstendig fri innvandring, spesielt hvis den er så fri at den overhodet ikke reguleres, vil heller ikke være i stand til å kreve av innvandrerne at de tar del i fellesskapet, og dermed vil det være mer sannsynlig at innvandrere som kommer med en etnisk identitet definerer seg i kontrast til det post-etniske fellesskapet, enn at de definerer seg som en del av det post-etniske fellesskap.

Jeg vil derfor våge å foreslå det som Fukuyama etterlyser, nemlig et rettferdig prinsipp om utelukkelse av utlendinger: De post-etniske grensene skal sees som beskyttelse, ikke for det etnisk norske, men for den innsats som landets innbyggere har lagt ned i landets velstand. Innvandrere må derfor forvente å måtte bidra til velstanden dersom de skal ta del i velferden, og med den individorienterte tilgangen til integrering, kan de ikke forvente seg noen former for særbehandling i møte med det post-etniske Norge (men det kan heller ikke samer eller sunnmøringer). Som jeg skrev i Morgenbladet 5. januar i år, vil jeg derfor “foreslå at immigranter gis midlertidig opphold i en viss periode hvor de må ha skattbar inntekt av en viss størrelse. Dersom man gjennom denne perioden oppfyller kravene til inntekt, eventuelt i kombinasjon med medbrakt trygd, skal man automatisk gis varig opphold og tilbud om statsborgerskap. Dersom man ikke er i stand til å møte kravene, kan man som i dag søke om oppholdstillatelse med de rettigheter og plikter, og senere muligheter for statsborgerskap, som det gir”. Et velstandsargument utelukker selvsagt ikke at det ikke fremdeles kan være åpent for innvandring av flyktninger og asylsøkere som har behov for, og krav på, fysisk og psykisk beskyttelse.

Konklusjonen blir at jeg mener vi må bevege oss over i en individorientert tilgang for å kunne skape oss et post-etnisk Norge, selv om det koster oss en del i form av at allerede herværende etniske og religiøse grupper må gi fra seg sine særfordeler, og en mulig sammensmeltning av det norske og det samiske flagget. (Apropos flagget, så vil jeg i likhet med Arnulf Øverland stryke kristenkorset, men jeg vil ikke heise det rent og rødt! I stedet vil jeg beholde grunnfargen i korset, men for at det blå flagget ikke skal bli for kjedelig, vil jeg gjerne pynte det litt med en ring med gule stjerner!).