Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.


Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Evaluering - ikke helt ennå

Jeg kommer på et tidspunkt til å komme med en evaluering av modellene kontra valgresultatet, men jeg har ikke helt overskudd ennå, siden jeg skal følge en nær venn gjennom 26 år til graven på fredag.

Kort sagt vil jeg si at de formelle modellene viste sin styrke gjennom sommeren, men de sviktet for noen parti totalt i valget. Det viser kanskje at partioppslutning ikke er en så sterk autoregressiv prosess som meningsmålingene kan gi inntrykk av.

Jeg mener likevel de har vært et nyttig redskap til å overvåke utviklingen i partioppslutningen, og modellene kan bidra til å belyse valget på en måte som valgforskernes tradisjonelle "linjalmetode" ikke kan gjøre.

Det er også en mulighet for at det er meningsmålingene som har sviktet. Vektingen mot 2005-valget kan ha bidratt til at Venstres oppslutning har vært holdt kunstig høyt, og at vi i Venstre derfor ikke vurderte risikoen for å falle under sperregrensen. Det var nok en tabbe av både oss og meningsmålingsbyråene.

Jeg tar gjerne imot kritikk og kommentarer her på mine blogginnlegg gjennom sommeren, og vil prøve å få det med i oppsummeringen.

Dårlig nytt for Arbeiderpartiet og FrP!

Det finnes en omfattende litteratur om effekten av økonomiske forventninger på partioppslutning i Storbritannia. I Norge har dette ikke vært testet før, til tross for at Sparebankforeningen i samarbeid med TNS Gallup har målt økonomiske forventninger blant husholdninger fra 1992.

Nye tall fra Sparebankforeningen kom i dag, bare noen dager før neste valg, så dette må vi få analysert kjapt:

(Forventningsbarometeret står også omtalt på: VG / DinePenger, E24)

Jeg har derfor laget såkalte ’popularitetsfunksjoner’ for de norske partiene. Data på partioppslutning har jeg fått fra Bernt Aardal, og jeg bruker kvartalsvise data fra fjerde kvartal 1997 og frem til tredje kvartal 2009. De siste dataene er altså blodferske, og data for tredje kvartal 09 inkluderer oppslutningen så langt i september.

Jeg får da en tidsperiode over 48 kvartal, og tre stortingsperioder. Oppslutningen i valgmåneder er valgresultat, ellers er det brukt gjennomsnittstall.

Jeg estimerer følgende modell for hvert parti:

Oppslutning = konstant + forventninger + tid + stortingsperiode 2001-05 + stortingsperiode 2005-09 + tid*periode01-05 + tid*periode05-09 + valg.

Jeg foretar ’stepwise’ regresjoner, og tar bort den minst signifikante variabelen for hver runde, inntil jeg sitter igjen med en modell som kun inneholder signifikante variabler (med robuste standardfeil).

Jeg får da følgende resultat (hvis du ikke vil lese små desimaltall vil jeg anbefale å bla videre nedover, jeg lover at det blir interessant - grafikken er dessverre heller ikke så god, men den blir skarpere hvis man klikker på tabellene - åpner ikke i nytt vindu):

Rødt:

SV:

AP:

SP:

Venstre:

KrF:

Høyre:

FrP:

Andre:

Som dere kanskje kan se, så har forventninger falt bort fra SV og andre parti, hvilket betyr at økonomiske forventinger er uten betydning for disse partiene. Videre har forventinger et negativt fortegn for Arbeiderpartiet og FrP, og et positivt fortegn for de øvrige. Det betyr at AP og FrP taper oppslutning på økende forventinger, og vinner oppslutning på synkende forventinger. For spesielt Høyre og KrF, men også Venstre, gir økende forventninger derimot økende oppslutning, mens fallende forventninger gir fallende oppslutning.

Tabellen under viser hvordan dette slår ut i dagens tall. Den første kolonnen viser effekten av forventningene, den neste kolonnen viser nivået på forventningene i første kvartal 2009 og hvordan det slår ut i prosentpoeng for de enkelte partiene, deretter nivået på forventningene i tredje kvartal, så kommer en kolonne med differansen mellom første og tredje kvartal, og helt til slutt den estimerte oppslutningen for partiene i tredje kvartal.

Tallene betyr at både AP og FrP taper over to prosentpoeng hver på de lyse tidene sammenlignet med hvordan forventningene var i første kvartal, mens Høyre vinner over to prosentpoeng, og KrF nesten halvannet!

Noen parti ligger tett på snittet av meningsmålingene, mens spesielt AP ligger en del under, og Høyre en del over. I tillegg får jeg en overtilpasning for september 09 (sum = 101.3%). Ett eller flere parti er dermed garantert beregnet for høyt.

Siden jeg her har brukt kvartalsvise data (forventningsbarometeret kommer kun kvartalsvis), har jeg mindre presisjon i modellene mine enn i de prediksjonsmodellene jeg tidligere har vist til her på bloggen. Jeg vil derfor ikke bruke denne modellen som prediksjonsmodell for valget (jeg står ved min tidligere prediksjon), men funnene her viser klart og tydelig hvilken effekt økonomiske forventninger har på partioppslutningen. Det kan være andre forhold som gjør at partienes oppslutning avviker noe fra dette, men funnene her viser at Høyre har nå noe å strekke seg etter, mens Arbeiderpartiet bør kjempe for å holde på oppslutningen sin.

Hvordan kan så disse funnene forklares?

Teoretisk sett tilsier den såkalte stabilitetshypotesen at økonomisk ansvarlige parti skal tjene på dårlige tider, mens de partiene som er verdiorienterte eller postmaterielle skal tjene på gode tider. Det siste passer for KrF og Venstre, mens det første kun passer for Arbeiderpartiet. Høyre avviker dermed fra denne teorien. FrP derimot er ikke så lett å plassere i denne teorien, men teorien ble utviklet etter de strukturelle endringene i det danske partisystemet etter valget i 1973, da ’jordskredsvalget’ brakte fem nye parti inn i Folketinget, deriblant det danske Fremskridtspartiet. Problemet her er at FrP i så tilfelle ville være et parti som skulle tjene på økende forventninger. Resultatene mine viser derimot at FrP tjener på synkende forventninger. Helt hvordan dette henger sammen skal jeg ikke prøve å forklare her, men det ligger åpenbart materiale her til grundigere forskning.

Uansett er konsekvensene av de forbedrede økonomiske forventningene at FrP og AP kommer til å gjøre et dårligere valg enn dersom nordmenn hadde hatt et dystrere syn på fremtiden!

------------------------------------------------------------------------------------------------

Oppdatert 22.00: Jeg har også sjekket mot inflasjon og arbeidsledighet, og det varierer noe hvilke økonomiske indikatorer som slår ut for hvilke parti, men mønsteret er det samme, bortsett fra at jeg nå også får en signifkant økonomisk indikator for SV. SV synes å tjene på økende arbeidsledighet, hvilket blir enda mer interessant når man sammenligner med Rødt, som taper på økende arbeidsledighet! Men alt dette tror jeg jeg må spare til en akademisk artikkel om emnet.

Endelig prediksjon for stortingsvalget 2009

Nå når meningsmålingene for august foreligger, er det på tide å sammenlikne meningsmålingene med prognosene mine for august.

Tabell 1 viser det vektede gjennomsnittet for august, min prediksjon for august basert på tidsserieregresjon for siste to stortingsperioder til og med juni 2009, og differansen mellom gjennomsnitt og prediksjon. Vektingen har blitt gjort sånn at de medier som har publisert flere målinger i august vektes ned for å unngå at én bestemt metode får større betydning denne måneden enn den har hatt i de tidligere månedene da det bare kom én måling i hver avis eller tv-kanal.

Tabell 2 viser prediksjonen for valget basert på juniprognosen, og en justert prediksjon basert på differansen mellom prediksjonen for august og målingene for august. Som dere ser, summeres den opprinnelige prediksjonen opp til 98.3%, altså er det 1.7 prosentpoeng som ikke fordeles, mens den justerte prediksjonen summeres opp til 101.2%, altså en overprediksjon på 1.2 prosentpoeng.

Tabell 3 trekker de 1.2 prosentpoengene fra den justerte prediksjonen, fordelt etter partienes størrelse. Ettersom jeg har brukt historiske valgdata for valgmåneder, kan jeg ikke bruke meningsmålinger i september til å justere min prediksjon. Dette er derfor den endelige prediksjonen min for stortingsvalget 2009:

Rødt

Rødt gjør det nøyaktig som forventet, inkludert en innberegnet mobiliseringseffekt i august. Det er derfor ingen grunn til å vurdere Rødt annerledes enn predikert, men en knapp justering ned pga overprediksjon. Valgresultat = 1.8

SV

SV gjør det bedre enn forventet. Justering og vekting av prediksjonen for SV gir et valgresultat = 7.8

AP

Arbeiderpartiet har gjort det noe bedre enn forventet, men de gjorde det bedre gjennom sommeren enn det de klarte i august. AP har med andre ord beveget seg ned igjen i retning av forventet trend. Ved å ta høyde for differansen og utligne overprediksjonen får jeg et valgresultat for AP = 33.3

SP

Senterpartiet har enten ikke fått den forventede mobiliseringseffekten i august, eller de gjør det simpelthen grunnleggende dårligere enn forventet. Hvis det første er tilfellet skal ikke prediksjonen for SP justeres, men hvis det andre er tilfellet må den justeres. Jeg velger å være konservativ, og justere ned. Valgresultat = 6.0

KrF

KrF gjør det omtrent som forventet, men på grunn av overprediksjon etter justering blir den vektede og justerte prediksjonen for KrF også justert litt ned. Valgresultat = 6.1

Venstre

Situasjonen for Venstre er den samme som for SP. Enten mangler den forventede augustmobiliseringen, eller så gjør Venstre det grunnleggende dårligere enn forventet. Her velger jeg også den konservative antakelse, og justerer Venstre ned. Valgresultat = 6.1. Det er en betydelig nedjustering i henhold til tidligere prediksjoner. Prediksjonen basert på regresjon til og med mars gav 6.9, prediksjonen basert på regresjon til og med juni gav 6.8, og den nedjusterte prediksjonen gir altså 6.1

Høyre

Høyre har gjort det noe bedre enn forventet, og blir justert noe opp i forhold til juniprediksjonen (men fremdeles ned i forhold til marsprediksjonen). Valgresultat = 13.7

FrP

Fremskrittspartiet har gjennom hele sommeren gjort det langt bedre enn forventet. FrP stikker derfor av med mesteparten av restsummen på 2.9 prosentpoeng, og får en vektet justert prediksjon for valget = 23.6

Andre

De øvrige partiene gjør det også marginalt bedre. Dette kan skyldes at Miljøpartiet De Grønne har markert seg langt bedre i år enn i tidligere år. Valgresultat for andre partier = 1.6

Mandater

Jeg må presisere at mine analyser er av prosenter, og ikke mandater. Det er en rekke problemer beheftet med mandatberegningene, men hvis dette blir valgresultatet gir Celius (som er et mye anvendt mandatberegningsprogram) følgende fordeling (tabell 4):

De rødgrønne inkl. Rødt er altså beregnet å ta 85 mandater, mens de ikke-sosialistiske partiene er beregnet å ta 84 mandater. Dette er så hårfint at bruken av mandatberegning på bakgrunn av valgdeltakelsen i 2005 blir høyst usikker!!!

Et problem er at det er all grunn til å tro at Celius tar feil i mandatberegningen for Rødt. Det er ingenting i hordalandsmålingene som skulle tilsi at Torstein Dahle er inne på Stortinget slik Celius beregner. Da er spørsmålet hvem sistemandatet i Hordaland går til. Med Celius’ beregning er det SP og FrP som kniver om sistemandatet. Går det til FrP vipper balansen, men det kan også gå til Senterpartiet (som iht Celius kun ligger inne med et utjevningsmandat). I så tilfelle vil nok KrF være nærmest til å ta utjevningsmandatet i Hordaland (slik de har i inneværende periode), noe som også vil tippe balansen over i ikke-sosialistisk favør.

Man skulle tro at dette burde være et incentiv for SV-velgere i Hordaland til å melde midlertidig flytting til Rødt, men så enkelt er det ikke. Paradokset for sosialistiske velgere er at Stoltenberg med all sannsynlighet vil fortsette alene dersom Rødt havner på vippen, noe Ola Borten Moe også har signalisert at Senterpartiet vil akseptere. SV kan altså risikere å bli kastet ut av regjering dersom Rødt kommer i vippeposisjon.

Mandatfordelingen er altså vidåpen, men så lenge det enten blir rødgrønt mindretall med Rødt på vippen, eller ikke-sosialistisk flertall med FrP som største parti, vil det mest stabile regjeringsalternativet bli en ren arbeiderpartiregjering. Det har både Lars Sponheim og Siv Jensen skrevet under på. Og det er et hån mot begge partilederne og deres parti å tro at en av dem vil la seg korrumpere med stortingspresidentens kontor for å jenke seg.

Jeg vil oppfordre alle partimedlemmer til å gjøre sitt beste i valgkampen og bevise at jeg tar feil og at jeg undervurderer resultatet for hvert av dem! Jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv blir fornøyd hvis det viser seg at jeg har tatt feil for en rekke av partiene, og da spesielt ett av disse.

Hva tror du valgresultatet blir, og hvilken regjering får vi?

Andre gjennomsnittsmålinger for august:
VG, TV2, NRK

LOs undersøkelse av fagorganisertes partioppslutning holder ikke mål

Saken jeg omtaler er å finne på http://www.frifagbevegelse.no/politikk_ff/valg09/article4524346.ece. Den er også omtalt i VG og Dagbladet.

Den ser autoritativ og fin ut, men la oss forsøke å bryte ned tallene:

2000 er spurt, kun de yrkesaktive og fagorganiserte er tatt med.

I henhold til SSBs Statistikkbank var det i 2. kvartal 2 526 000 yrkesaktive i Norge, og 3 528 000 stemmeberettigede. Av de stemmeberettigede er altså 71.6% yrkesaktive.

Det gir et estimat av antallet respondenter i undersøkelsen til 1432.

I Opinion sin undersøkelse 5-11 august som er publisert av ANB (blant annet i Dagsavisen), var det 81% som tilkjennegav sin partipreferanse. Denne synes å være én av de to undersøkelsene som ligger til grunn.

Det reduserer estimatet til 1160.

Ifølge LOs hjemmesider, er 860 000 organisert i LO-forbund. Hvis samtlige av disse er yrkesaktive (noe de ikke er), vil det utgjøre 34% av arbeidsstyrken.

Det gir et estimat av antallet respondenter knyttet til LO til 394.

Ifølge Unios hjemmesider, er 280 000 organisert i Unio-forbund. Med samme forbehold som over, utgjør det 11.1% av arbeidsstyrken.

Det gir et estimat av antallet respondenter knyttet til Unio til 129.

Ifølge YS’ hjemmesider er 215 000 organisert i YS-forbund. Det utgjør 8.5% av arbeidsstyrken.

Etimat for YS: 99.

Ifølge Akademikernes hjemmesider er 143 848 organisert i Akademikerne. Det utgjør 5.7% av arbeidsstyrken.

Estimat for Akademikerne: 66.

Av disse 66 lager LO en graf som presenterer prosentvis oppslutning om de ulike partiene.

Ca 26% stemmer AP, ca 24% stemmer Høyre, og ca. 16% stemmer FrP. I absolutte tall er det 17 personer som vil stemme AP, 16 som vil stemme Høyre, og 11 som vil stemme FrP. Det er altså én mer som svarer AP enn Høyre, og seks flere som svarer AP enn FrP. Er dette noe å lage statistikk på?

Nei.

I tilfellet med Akademikerne er selv ikke forskjellen mellom AP og FrP signifikant, ei heller mellom FrP og Venstre. Utvalget er rett og slett alt for lite! Det er først når man kommer opp i differansen mellom AP og SV at forskjellene begynner å bli signifikante.

FriFagbevegelse.no omtaler ikke tallene for Akademikerne, men kommer med noen påstander om de litt større organisasjonene:

”Det er likevel YS som framstår som Frp-høyborgen i fagbevegelsen. Hele 27 % av de YS-organiserte sier de vil stemme på Siv Jensens parti.

Lærere, sykepleiere, politfolk og andre organisert i Unio skyr derimot Frp. Her er oppslutningen om Frp nede i 6 %.”

Disse påstandene er delvis riktige.

Riktige i forhold til forskjellen mellom YS og Unio, men uriktige i forhold til at YS er FrP-høyborgen i fagbevegelsen. FriFagbevegelse har for så vidt rett i at YS fremstår som FrP-høyborgen, gitt den måten de presenterer tallene på, men forskjellene mellom 27% av 99 respondenter i YS og 22% av 394 respondenter i LO er ikke signifikant! LO-tallene for FrP har en feilmargin på 4.1 prosentpoeng, og for YS på 7.7 prosentpoeng.

YS vs Unio: 27% av 99 = 27 respondenter, og 6% av 129 = 8 respondenter. Det synes å være en nokså interessant forskjell. Men det er bare 19 respondenter som skiller Unio og YS. Likevel er forskjellene signifikante.

Det eneste tallgrunnlaget som er noenlunde stort nok til å lage statistikk av, er tallene for LO.

Her er forskjellene mellom AP og FrP, mellom FrP og SV, mellom Høyre og KrF og Høyre og Venstre, alle signifikante, men det er ikke forskjellene mellom de minste partiene, mellom SV og Høyre, og mellom Høyre og SP og Høyre og Rødt.

FriFagbevegelse.no trekker delvis konklusjoner de ikke har grunnlag for, bruken av grafer og prosenter er misvisende, og henvisningen til et utvalg på hele 2000 er direkte villedende, og et grovt misbruk av statistikk.

De reelle verdiene knyttet til prosentene i hver graf burde som et minimum vært inkludert, så slipper nerder som meg å kaste bort tid på dette.

Sommereffekt? Gjennomsnitt vs prediksjoner for juli

AP og FrP over trenden, Høyre, Rødt og småpartiene som forventet, SV og sentrumspartiene under trenden.

Det som er mest interessant når prediksjonene for juli skal måles opp mot fasit, er spørsmålet hvorvidt den såkalte sommereffekten har gjort seg gjeldende. I tidsseriene som ligger til grunn for prediksjonene er juli tatt ut, så jeg har ikke kunnet modellere inn noen sommereffekt i modellene mine. Prediksjonene for juli er derfor basert på observerte trender uten korreksjon for en eventuell sommereffekt.

Det kan påstås at denne effekten er mindre i år enn tidligere, ettersom meningsmålingsinstituttene nå i større grad inkluderer mobilabonnenter i sitt utvalg. Dette kan ha redusert sommereffekten, men likevel mener jeg å se spor av den i mine tall.

La oss så ta en titt på de publiserte meningsmålingene i—og med data fra—juli.

(klikk på tabellen hvis den ses dårlig)

Tabellen viser de syv publiserte målingene, samt gjennomsnittet, min prediksjon (se tidligere blogginnlegg), og differansen mellom gjennomsnittet og prediksjonene.

Differansene er nå større enn tidligere. Det gjennomsnittlige absolutte avviket er nå 0.6 prosentpoeng, mot 0.4 i april og juni og 0.5 i mai.

De største differansene er for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg har tidligere ikke truffet så godt for AP, og begrunnet dette med at AP viser en økende oppslutning stikk mot en negativ grunnleggende trend. FrP har jeg derimot truffet meget godt på. I juniprediksjonen manglet jeg 0.3 prosentpoeng på FrP, basert på data som var tre måneder gamle.

Denne gangen bommer jeg på FrP med 1.9 prosentpoeng, basert på data som er én måned gamle. Julitallene for FrP er altså nesten 2 prosentpoeng over det forventede nivå basert på observerte trender. Men: disse trendene er altså ikke korrigert for en eventuell sommereffekt.

Hvis vi så ser på SV og sentrumspartiene, så var det gjennomsnittlige absolutte avviket 0.3 i april, 0.35 i mai og 0.2 i juni. I juli var det absolutte avviket 0.5. Men til forskjell fra de foregående månedene lå samtlige fire parti under den forventede oppslutning i juli. Hvis man inkluderer fortegn i gjennomsnittene var gjennomsnittet -0.1 i april og mai, -0.05 i juni, og -0.5 i juli! I snitt lå altså de fire partiene omtrent på forventet oppslutning i april, mai og juni, og et halvt prosentpoeng under i juli! Det tilskriver jeg sommereffekten.

Samlet sett gir altså disse fire partiene de to prosentpoengene som FrP ligger over den forventede oppslutningen. Arbeiderpartiets oppslutning i juli virker altså reell, mens FrPs, SVs og sentrumspartienes oppslutning virker artifaktuell.

Så var det Rødt og Høyre. Disse har jeg beskrevet i detalj tidligere, og lite synes å ha forandret seg. Høyre sliter, og kan ikke unnskylde seg med noen sommereffekt. De sliter som forventet!

August og september

Tabellen under viser gjennomsnittet for juli, samt prediksjonene for juli, august og valget. I prediksjonene får Rødt først et løft fra juli til august, så fra august til valget. Dette er mobiliseringseffekter som jeg har målt gjennom den inneværende og foregående stortingsperiode. Tilsvarende løfter også Senterpartiet og Venstre seg, mens Arbeiderpartiet først får sitt løft fra august til valget. Verken SV, KrF eller Høyre har slike mobiliseringseffekter å vise til (når annen variasjon i tidsseriene har blitt kontrollert for). SV og KrF har strengt tatt hatt sterke negative effekter i valg de seneste valgene, men den statistiske effekten av det er jeg ikke villig til å modellere inn her, fordi det vil sende de to partiene langt under sperregrensen. I stedet er det rimelig å anta at de to partiene følger trenden fra den siste stortingsperioden, som er tilnærmet helt flat for begge partiene.

Fremskrittspartiet er modellert inn med en negativ effekt i både valgkampen (august) og selve valget. Partiet er allerede fullmobilisert, og har mange av hjemmesitterne i 2005 som svarer at de vil stemme FrP nå. Etter hvert som de andre partiene får i gang sin mobilisering, vil oppslutningen om FrP avta. Statistisk sett tilsier modellen min at FrP skal ende med 21.4%, men jeg tror FrP klarer seg bedre enn som så. Summen av prediksjonene mine når heller ikke opp i 100%, og min antakelse er at FrP, på grunn av sin enormt sterke organisering nå i forhold til tidligere, vil stikke av med tilnærmet alle de resterende 1.7 prosentpoeng.

Så langt har prediksjonene i hovedsak vært basert på trender, og er derfor ikke noe særlig hokus-pokus (for flere parti kan 90% av variasjonen i oppslutning forklares ut fra forrige måneds oppslutning alene), men i august blir mobiliseringseffektene lagt til. Oppsummeringen min av augustgjennomsnittet blir derfor spennende, fordi det vil vise hvor godt jeg treffer i mine modeller for mobiliseringseffekter i oppløpet til valget.

Det blir likevel ikke på langt nær så spennende som selve valget. Prediksjonsintervallene i modellene mine (se de enkelte tabellene for hvert parti) tilsier at det er umulig å anslå presist hvilken regjering landet kommer til å få etter den 14. september.

Hvem er de mest realistiske statsministerkandidatene? (v.2)

Enkel spillteori ...


... viser at de regjeringsalternativene som har størst sjanse til å få fremforhandlet sine statsbudsjett dersom det rødgrønne flertallet ryker er en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF opp mot en regjering bestående av AP i en eller flere konstellasjoner. Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil være de statsministerkandidatene med best muligheter, mens Siv Jensen vil ha dårligst sjanse til å få gjennom et budsjett.

Det er fordi en HVK-regjering vil ha forhandlingsmuligheter til begge sider (avhengig av FrPs preferanser), og en ny Stoltenbergregjering kan ha forhandlingsmuligheter til begge sider. En regjering med opposisjon på begge sider har den andre siden som forhandlingskort, mens en regjering bestående av fløypartier kun har kabinettspørsmål som forhandlingskort.

En regjering med Siv Jensen som statsminister vil derfor enten raskt bli tvunget til å stille kabinettspørsmål, eller bli tvunget til å moderere sin politikk kraftig.

Det mest realistiske regjeringsalternativet til den sittende regjeringen er derfor Høyre, Venstre og KrF, og den mest realistiske utfordreren til Jens Stoltenberg er Erna Solberg. Ikke Siv Jensen.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Bloggkampanje mot datalagringsdirektivet

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat - Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Bergen Venstre
Vampus, Blogger Heidi Nordby Lunde
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Bjørge Solli, blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat
Unge Venstre/Den tredje vei
Pål Hivand, Blogger og kommunikasjonsrådgiver
Linn Beate Kaald Thoresen, Venstrepolitiker Oslo
unknownrebel
Gisle Hannemyr, Forsker, informatikk/internett
Ungdom mot EU
Jan Bojer Vindheim, Miljøpartiet De Grønne
Stian Andreassen, Blogger, IT-mann, Student
Øyvind Strømmen, journalist, skribent, webdesigner

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS



"Regjeringa må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!" er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Oppdaterte prediksjoner

Et halvt år før valget lagde jeg noen prediksjoner for stortingsvalget for Venstres stortingsgruppe. Disse har vist seg å treffe meget godt så langt:




Som jeg har vist i mitt forrige innlegg har Arbeiderpartiet ikke bare gjort det bedre enn forventet, men partiet har også en stigende formkurve i motsetning til forventet negativ trend. Prediksjonene de siste tre månedene har vært forbausende korrekte for de andre partiene, men på grunn av avvikene for Arbeiderpartiet, samt at jeg nå har tre ekstra måneder med informasjon til grunn for prediksjonsmodellene (som er basert på tidsserieregresjon), velger jeg nå å oppdatere prediksjonene.

For de som ønsker å lese mer om prediksjoner før de går videre anbefaler jeg min kollega Sveinung Arnesens blogg på Vox Publica, forecastingprinciples.com, samt min forrige bloggpost.

Rødt

Tabellen her er noe kryptisk, og det skyldes direkte utskrift fra statistikkprogrammet STATA. Desimaltallene skal ikke tas så høytidelig. Vi opererer normalt med kun ett desimaltall i valgdata, men utskriften kommer automatisk med seks. Tallene helt til venstre kan ignoreres. Den første kolonnen inne i boksen viser månedene, med de månedene jeg ikke har data for i parantes. Snitt_R er gjennomsnittet for Rødt av de ti nasjonale målingene som kommer hver måned. Pred_R er prediksjonene måned for måned, N_pr_R er den nedre grense for prediksjonen, og O_pr_R er den øvre grense. Som dere kan se, gjør de nye målingene at prediksjonen for Rødt justeres litt ned.

SV

Arbeiderpartiet

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Arbeiderpartiet.

Senterpartiet

KrF

Venstre

Høyre

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Høyre.


FrP

Prediksjonen tilsier at FrP gjør et langt dårligere valg enn det meningsmålingene viser. Det finnes det gode grunner for. Bakgrunnsdataene til meningsmålingene viser at FrP ikke bare er tilnærmet fullmobilisert av velgere som også i 2005 stemte FrP, men også at det er mange respondenter som svarer at de satt hjemme i 2005, men som nå vil stemme FrP. Disse er ikke velgere FrP kan stole på. Satt de hjemme i 2005, er sjansen stor for at de også i år velger sofaen. FrP skal altså ned til valget i forhold til meningsmålingene. Prediksjonen er basert på historiske data, deriblant de to siste fylkestingsvalg og det siste stortingsvalget, og modellen justerer derfor FrP ned i henhold til den negative valgeffekt som beregnes i regresjonsmodellen som ligger til grunn.

Men valgresultat er ikke bare statistiske beregninger av fortiden. Menneskelig innsats og nye begivenheter spiller også inn. FrP har aldri vært så godt organisert som det de er nå. Jeg antar derfor at det blir feil å beregne tilsvarende negative valgeffekter for FrP som tidligere. Jeg vil derfor anta at FrP gjør et noe bedre valg enn det prediksjonen tilsier. Jeg forventer dog ikke at FrP klarer å bryte den øvre prediksjonsgrensen på 27.2%, sannsynligvis blir resultatet et godt stykke under dette. Jeg gjør noen justeringer av FrPs oppslutning lengre nede.

Andre parti

Oppsummeringen av prediksjonene ses i de øverste radene i tabellen under. Den viser at Rødt ligger an til 2 mandater, de rødgrønne til 87 mandater, og de ikke-sosialistiske til skarve 80 mandater. Men: prediksjonene når ikke opp i 100 prosent. Valg er et nullsumspill, der samtlige stemmer nødvendigvis må fordeles, og prediksjonene har 1.7 prosentpoeng til overs for partiene å kjempe om. I henhold til det jeg har skrevet om FrP over, forventer jeg at Siv Jensen & Co tar nær sagt alle 1.7 prosentpoeng. Jeg har derfor satt opp et Scenario 1 der restsummen tilfaller FrP. I så tilfelle havner Rødt på vippen. I en sånn situasjon vil Arbeiderpartiet være mest tjent med å regjere alene, og for å unngå dette, vil SV være mest tjent med å forsøke å kapre velgere fra Rødt. Jeg har derfor satt opp et Scenario 2 der SV henter 0.3 prosentpoeng fra Rødt og FrP tar restsummen på 1.7.

Mandatfordeling og to mulige scenarier

Selv i Scenario 2 vil Stoltenberg sikre regjeringsmakten. Mine tidligere beregninger for Venstre viser at Sponheim har godt belegg for å forvente 8.3% til høsten. Venstre har 1-2 prosentpoeng å hente på å mobilisere tvilere, samt vist en god evne til å tiltrekke seg velgere fra nettopp de velgergruppene Sponheim har utpekt: Frustrerte miljøvelgere fra SV, akademikere og moderate fra AP, og "dannede høyrevelgere". Klarer venstre 8.3% får partiet 13 mandater, men minst to av disse tre ekstra må hentes fra SV eller AP for at Jens Stoltenberg skal miste regjeringsmakten.

Det ligger an til at Torstein Dahle og Lars Sponheim blir jokerne i dette valget.

-------------------------------------------------------------------------------------

Tilføyelse (som svar på kommentar fra Stian Oen):

Tilpasning mellom regresjonslinje og valgresultater blir litt kunstig, fordi valgresultatene er lagt til grunn i regresjonsmodellene. Informasjon om valgene blir altså brukt til å tilpasse regresjonslinjen også til disse tidspunktene. Men som du spør skal du få svar:

NB: Tabellene ses bedre hvis man klikker på dem.

Som man kan se treffer regresjonslinjen valgene meget godt for RV (nå Rødt) og AP. Fylkestingsvalget i 2003 for Høyre og FrP mangler. Det er fordi endringene i oppslutning i forrige stortingsperiode var vanskelige å modellere for disse to partiene (se graf for Høyre i forrige bloggpost). At modellen treffer på desimaltallet for forrige fylkestingsvalg for SP indikerer at den ikke vil treffe like godt for neste stortingsvalg, fordi partiet har markant forskjellig oppslutning i de to typer valg. Dette tas høyde for i prediksjonen, og den positive effekten av valg for SPs vedkommende i forhold til meningsmålinger justeres ned til 1/3. På grunn av at SV har hatt så markante tap i valg i forhold til meningsmålinger, velger jeg å ikke forutsette at tilsvarende negative valgeffekter vil slå ut til høsten. Prediksjonen for SV i 2009 er derfor kun basert på nåværende trender.

For øvrig treffer modellen stort sett på begge sider av resultatene, noe som er forventet i regresjoner. Det er derfor vanskelig å vurdere ut fra dette hvorvidt valgresultatet kommer til å bli som predikert. I tillegg kommer den menneskelige faktor og tilfeldige svingninger som statistiske modeller stort sett bare kan ta høyde for ved hjelp av prediksjonsintervallet (som kun unntaksvis brytes--og bare så vidt--av FrP).

Trendene er likevel sterke, og kan være vanskelige å bryte, noe både SV, Høyre og KrF ser ut til å erfare for tiden.

Arbeiderpartiets fremgang er reell. Høyres stillstand likeså. Rødt kommer på Tinget

Etterhvert som vi nærmer oss valget, kommer vi til å se mye merkelige meningsmålinger. En del vil skyldes utvalgs- og vektingsmetode, og en del vil skyldes at respondentene begynner å få problemer med å huske hva de stemte sist sånn at byråene ikke klarer å treffe et utvalg som tilsvarer velgermassen i 2005 (eller 2007). Sprikene i målingene denne våren kan dere se i mitt forrige innlegg.

Nå kommer det også målinger som gir merkelige resultater på grunn av selvseleksjon. Svein Tore Marthinsen og Knut Johannessen har kommentert Fredrikstad Blad og Moss Avis i går, og VG er i ferd med å samle sammen et selvselektert velgerpanel (som skal spørres hele 7 ganger--og som underveis vil begynne å manipulere resultatene--noe Henry Valen lærte på tidlig 70-tall). Vi kommer altså til å se mye rart av meningsmålinger fremover, og syv av dem fra norges største avis (ikke det at jeg har så mye tiltro til VG/Infacts automatiske telefonutspørring fra før av).

De fleste bevegelser mellom enkeltmålinger er meningsløse å kommentere. De færreste utslag er statistisk signifikante, og selv de som er signifikante kan være et resultat av måle- eller metodefeil. Meningsmålinger må sees i et større perspektiv, både over tid og på tvers av flere byråer. Det er ikke sikkert at et enkelt utregnet--uvektet--gjennomsnitt er det beste (det kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt), men det er uansett langt mer fornuftig enn å se på enkeltmålinger.

En vesentlig videreutvikling av dette står Marthinsen for, som tar snitt av meningsmålinger, fylkesvis valghistorikk og lokale målinger og lager sine prognoser.

Jeg har en litt annen metode, der jeg legger statistiske analyser av lengre tidsserier til grunn, men uten å gå i dybden lokalt. I april presenterte jeg for Venstres stortingsgruppe mine prediksjoner for stortingsvalget til høsten. Dataene var basert på Bernt Aardals snitt av månedlige målinger for de siste to stortingsperiodene, med unntak av valgmånedene, hvor jeg brukte valgresultatene. Dataene jeg brukte var til og med mars 2009.

På bakgrunn av disse data kjørte jeg så tidsseriedata på de ulike partiene, la inn bestemte begivenheter som jeg antar kan ha en effekt frem mot valget, og la de observerte trendene og effektene til grunn for prediksjonene. På denne måten kan jeg si noe mer substansielt om hvordan meningsmålingene utvikler seg utover sommeren enn bare å se på snitt (eller enkeltmålinger).

Jeg skal ikke kjede leserne mine med detaljene i regresjonene, de som har interesse for koeffisienter og konfidensintervall kan kontakte meg. Det finnes også en omfattende litteratur om prediksjoner basert på tidsseriedata. Se f.eks. forecastingprinciples.com.

Regresjonen for Rødt gir grunnlag for følgende graf:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Grafen strekker seg fra oktober 2001 til september 2009. Den heltrukne sorte kurven er den målte oppslutningen om Rødt (tidligere RV), den heltrukne mørkerøde linjen er kurvetilpasningen som følge av regresjon og strekker seg i tid frem mot valget, og de stiplede linjene er grensene for prediksjonsintervallet.

Rødt hadde signifikant positiv effekt av valg og valgkamp, en svakt negativ--men signifikant--effekt av tid i forrige stortingsperiode, og en markant positiv effekt av tid i denne stortingsperioden. I tillegg har Rødt hatt en kraftig--og tiltakende--negativ effekt av finanskrisen. Prediksjonen starter der kurvens fall stopper opp (april 2009). Hvis jeg skulle latt den økende effekten av finanskrisen fortsette også for prediksjonen ville Rødt endt opp med negativ oppslutning på valgdagen. En slik forutsetning kan jeg naturligvis ikke legge til grunn.

Prediksjonen for stortingsvalget for Rødt er 2.0%. Det bør være tilstrekkelig til å gi Torstein Dahle og Erling Folkvord hver sin plass på Tinget, men det forutsetter at økningen i oppslutning relativt sett er like sterk i Hordaland og Oslo som i resten av landet.

Den ultimate testen av prediksjonsmodellen er naturligvis valgresultatet, men den kan måles opp mot meningsmålingene som har kommet etter at prediksjonen ble gjort. Prediksjonene for april, mai og juni var 1.3, 1.3 og 1.4, mens Rødts oppslutning har vært 1.3, 1.4 og 1.8 (så langt i juni). Prediksjonen traff altså meget godt for april og mai, mens det er for tidlig å si om snittet så langt i juni er et tegn på et helt nytt nivå for Rødts vedkommende. I så tilfelle ligger de an til et enda bedre resultat enn 2.0, men det kan jeg p.t. ikke vurdere.

Høyres graf ser slik ut:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Jeg har her valgt å ikke legge hele forrige stortingsperiode til grunn fordi det her var bevegelser i Høyres oppslutning som vanskeliggjør analysen og som jeg ikke vil forutsette har betydning for variasjon i Høyres oppslutning i dag. Det som er av størst interesse i Høyres tilfelle er den grunnleggende positive trenden Høyre har hatt denne perioden, samt en økende negativ effekt av krisene som har kommet på rekke og rad i høst og i vinter. På samme måte som i Rødts tilfelle, er jeg ikke villig til å legge til grunn at fallet fortsetter. Det er mer rimelig å anta at Høyre nå har nærmet seg grunnfjellet.

Prediksjonen for valget er på skarve 14.3% ettersom det er lite som viser at Høyre evner å mobilisere ekstra med velgere i siste liten (slik tilfellet er med Rødt og Venstre). Det er likevel et noe bredere prediksjonsintervall knyttet til Høyre enn det langt mindre Rødt, så prediksjonen faller innenfor et intervall mellom 11.7 og 16.9. Intervallet til tross, prediksjonene for april, mai og juni har vært 13.8, 13.9 og 14.0, mens meningsmålingene har vist 13.9, 13.8 og 13.9. Jeg har altså truffet spot-on for Høyre så langt, noe som lover bra for prediksjonsmodellen, men ikke for Høyre. Høyre synes altså å ha truffet dødvann, og det er ingen tegn til bedre vind i vente.

Det partiet som derimot synes å seile i medvind, er Arbeiderpartiet, som trosser prediksjonene.

Grafen for Arbeiderpartiet er:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Arbeiderpartiet hadde en sterk gevinst av å sitte i opposisjon, og en bortimot tilsvarende regjeringsslitasje. De viser en signifikant økning i valg, og ikke uventet en signifikant positiv effekt av finanskrisen, og ytterligere positive effekter av Gazakrigen, Hijabstriden og en sprikende opposisjon i vinter. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det er disse stridighetene som slår ut positivt for AP, men AP har signifikante økninger i sin oppslutning som sammenfaller med disse tidspunktene.

Fra det nivået AP hadde i mars ble så den grunnleggende negative trenden i APs oppslutning, sammen med den signifikante økningen i valg, lagt til grunn for prediksjonene. Prediksjonen for valget er 32.3% (intervall 27.7-36.8), mens prediksjonene for april, mai og juni har vært 31.9, 31.4 og 31.1. Regjeringsslitasjen som legges til grunn er altså på nesten 0.3 prosentpoeng per måned. Stikk i strid mot dette har AP vist en positiv utvikling de siste månedene. Oppslutningen i april, mai og (så langt i) juni har vært 32.5, 32.9 og 33.3, altså en økning på 0.4 per måned.

Dette er fremdeles godt innenfor prediksjonsintervallet, men det har altså vært en konsistent økning i APs oppslutning der jeg har forventet en reduksjon. Det tegner virkelig godt for AP til høsten. Hvis den utviklingen fortsetter ligger AP an til å ende på 36.2%. Uansett er tegningen for AP at de kommer til å havne i øvre del av prediksjonsintervallet, og ikke på 32.3% som predikert.

Det sies at det er vanskelig å spå--spesielt om fremtiden. Det er en sannhet med modifikasjoner. Partienes oppslutning er naturligvis ikke uavhengig av hverandre, og et partis oppslutning fra en måned til den neste er ikke uavhengig av oppslutningen partiet hadde måneden før. For flere partier kan jeg forklare hele 90% av oppslutningen bare ved å se på hvilken oppslutning partiet hadde forrige måned. Likevel er det en spesiell øvelse å predikere et valgresultat et halvt år frem i tid (som det var på det tidspunktet prediksjonene ble beregnet). I utgangspunktet forventet jeg at KrF ville være enklest å predikere (pga et sterkt ideologisk grunnfjell), at regjeringspartiene også ville være relativt enkle å predikere (pga at velgerne nødvendigvis får mer daglig informasjon om regjeringen enn opposisjonen), og at FrP ville være vanskeligst å predikere (pga store svingninger i mobiliseringen av velgerne og mange hjemmesittere). FrP var riktignok vanskelig å gjøre beregninger for, men avvikene mellom prediksjon og meningsmålinger har vært mindre--og mindre konsistente--enn for Arbeiderpartiet.

Denne måte å vurdere meningsmålinger på gir mer substans enn å henge seg opp i detaljer i enkeltmålingene. Selv om det ikke trengs statistisk tidsserieanalyse for å slå fast at Høyre står fast i gjørmen, er jeg langt mer komfortabel med å slå fast at Arbeiderpartiets fremgang er reell når jeg kan vurdere fremgangen opp mot den negative trenden som kommer frem når tidsserien er vasket for effekter av andre begivenheter--og annet (ikke-signifikant) støy.

Jeg kommer ikke med flere detaljer her, men summen av prediksjonene viser at det blir et meget tett løp til høsten. Rødt ligger etter mine beregninger ikke an til å komme i vippeposisjon selv om de ligger an til å komme inn med to representanter, men det vil de gjøre dersom de rødgrønne tar ett mandat fra de ikke-sosialistiske. I så tilfelle får vi en situasjon hvor SV ikke kan se seg tjent med Rødt på Tinget, fordi Stoltenberg da vil være mer tjent med å fortsette på egenhånd og heller søke støtte i sak til sak fra hele spekteret av stortingspartier.

Selv om det er vanskelig å spå, kan jeg med trygghet slå fast to ting: Det blir et nervepirrende valg, og regjeringsforhandlingene i etterkant kan bli langdryge.

De andre partiene venter jeg med å kommentere.