GUDLØS OG GRENSELØS

Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

2009-09-27T10:48:00.003+01:00

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.

Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Evaluering - ikke helt ennå

2009-09-16T10:19:00.006+01:00

Jeg kommer på et tidspunkt til å komme med en evaluering av modellene kontra valgresultatet, men jeg har ikke helt overskudd ennå, siden jeg skal følge en nær venn gjennom 26 år til graven på fredag.

Kort sagt vil jeg si at de formelle modellene viste sin styrke gjennom sommeren, men de sviktet for noen parti totalt i valget. Det viser kanskje at partioppslutning ikke er en så sterk autoregressiv prosess som meningsmålingene kan gi inntrykk av.

Jeg mener likevel de har vært et nyttig redskap til å overvåke utviklingen i partioppslutningen, og modellene kan bidra til å belyse valget på en måte som valgforskernes tradisjonelle "linjalmetode" ikke kan gjøre.

Det er også en mulighet for at det er meningsmålingene som har sviktet. Vektingen mot 2005-valget kan ha bidratt til at Venstres oppslutning har vært holdt kunstig høyt, og at vi i Venstre derfor ikke vurderte risikoen for å falle under sperregrensen. Det var nok en tabbe av både oss og meningsmålingsbyråene.

Jeg tar gjerne imot kritikk og kommentarer her på mine blogginnlegg gjennom sommeren, og vil prøve å få det med i oppsummeringen.

Dårlig nytt for Arbeiderpartiet og FrP!

2009-09-08T17:44:00.016+01:00

Det finnes en omfattende litteratur om effekten av økonomiske forventninger på partioppslutning i Storbritannia. I Norge har dette ikke vært testet før, til tross for at Sparebankforeningen i samarbeid med TNS Gallup har målt økonomiske forventninger blant husholdninger fra 1992.

Nye tall fra Sparebankforeningen kom i dag, bare noen dager før neste valg, så dette må vi få analysert kjapt:

(Forventningsbarometeret står også omtalt på: VG / DinePenger, E24)

Jeg har derfor laget såkalte ’popularitetsfunksjoner’ for de norske partiene. Data på partioppslutning har jeg fått fra Bernt Aardal, og jeg bruker kvartalsvise data fra fjerde kvartal 1997 og frem til tredje kvartal 2009. De siste dataene er altså blodferske, og data for tredje kvartal 09 inkluderer oppslutningen så langt i september.

Jeg får da en tidsperiode over 48 kvartal, og tre stortingsperioder. Oppslutningen i valgmåneder er valgresultat, ellers er det brukt gjennomsnittstall.

Jeg estimerer følgende modell for hvert parti:

Oppslutning = konstant + forventninger + tid + stortingsperiode 2001-05 + stortingsperiode 2005-09 + tid*periode01-05 + tid*periode05-09 + valg.

Jeg foretar ’stepwise’ regresjoner, og tar bort den minst signifikante variabelen for hver runde, inntil jeg sitter igjen med en modell som kun inneholder signifikante variabler (med robuste standardfeil).

Jeg får da følgende resultat (hvis du ikke vil lese små desimaltall vil jeg anbefale å bla videre nedover, jeg lover at det blir interessant - grafikken er dessverre heller ikke så god, men den blir skarpere hvis man klikker på tabellene - åpner ikke i nytt vindu):

Rødt:

SV:

AP:

SP:

Venstre:

KrF:

Høyre:

FrP:

Andre:

Som dere kanskje kan se, så har forventninger falt bort fra SV og andre parti, hvilket betyr at økonomiske forventinger er uten betydning for disse partiene. Videre har forventinger et negativt fortegn for Arbeiderpartiet og FrP, og et positivt fortegn for de øvrige. Det betyr at AP og FrP taper oppslutning på økende forventinger, og vinner oppslutning på synkende forventinger. For spesielt Høyre og KrF, men også Venstre, gir økende forventninger derimot økende oppslutning, mens fallende forventninger gir fallende oppslutning.

Tabellen under viser hvordan dette slår ut i dagens tall. Den første kolonnen viser effekten av forventningene, den neste kolonnen viser nivået på forventningene i første kvartal 2009 og hvordan det slår ut i prosentpoeng for de enkelte partiene, deretter nivået på forventningene i tredje kvartal, så kommer en kolonne med differansen mellom første og tredje kvartal, og helt til slutt den estimerte oppslutningen for partiene i tredje kvartal.

Tallene betyr at både AP og FrP taper over to prosentpoeng hver på de lyse tidene sammenlignet med hvordan forventningene var i første kvartal, mens Høyre vinner over to prosentpoeng, og KrF nesten halvannet!

Noen parti ligger tett på snittet av meningsmålingene, mens spesielt AP ligger en del under, og Høyre en del over. I tillegg får jeg en overtilpasning for september 09 (sum = 101.3%). Ett eller flere parti er dermed garantert beregnet for høyt.

Siden jeg her har brukt kvartalsvise data (forventningsbarometeret kommer kun kvartalsvis), har jeg mindre presisjon i modellene mine enn i de prediksjonsmodellene jeg tidligere har vist til her på bloggen. Jeg vil derfor ikke bruke denne modellen som prediksjonsmodell for valget (jeg står ved min tidligere prediksjon), men funnene her viser klart og tydelig hvilken effekt økonomiske forventninger har på partioppslutningen. Det kan være andre forhold som gjør at partienes oppslutning avviker noe fra dette, men funnene her viser at Høyre har nå noe å strekke seg etter, mens Arbeiderpartiet bør kjempe for å holde på oppslutningen sin.

Hvordan kan så disse funnene forklares?

Teoretisk sett tilsier den såkalte stabilitetshypotesen at økonomisk ansvarlige parti skal tjene på dårlige tider, mens de partiene som er verdiorienterte eller postmaterielle skal tjene på gode tider. Det siste passer for KrF og Venstre, mens det første kun passer for Arbeiderpartiet. Høyre avviker dermed fra denne teorien. FrP derimot er ikke så lett å plassere i denne teorien, men teorien ble utviklet etter de strukturelle endringene i det danske partisystemet etter valget i 1973, da ’jordskredsvalget’ brakte fem nye parti inn i Folketinget, deriblant det danske Fremskridtspartiet. Problemet her er at FrP i så tilfelle ville være et parti som skulle tjene på økende forventninger. Resultatene mine viser derimot at FrP tjener på synkende forventninger. Helt hvordan dette henger sammen skal jeg ikke prøve å forklare her, men det ligger åpenbart materiale her til grundigere forskning.

Uansett er konsekvensene av de forbedrede økonomiske forventningene at FrP og AP kommer til å gjøre et dårligere valg enn dersom nordmenn hadde hatt et dystrere syn på fremtiden!

------------------------------------------------------------------------------------------------

Oppdatert 22.00: Jeg har også sjekket mot inflasjon og arbeidsledighet, og det varierer noe hvilke økonomiske indikatorer som slår ut for hvilke parti, men mønsteret er det samme, bortsett fra at jeg nå også får en signifkant økonomisk indikator for SV. SV synes å tjene på økende arbeidsledighet, hvilket blir enda mer interessant når man sammenligner med Rødt, som taper på økende arbeidsledighet! Men alt dette tror jeg jeg må spare til en akademisk artikkel om emnet.

Endelig prediksjon for stortingsvalget 2009

2009-08-31T20:21:00.010+01:00

Nå når meningsmålingene for august foreligger, er det på tide å sammenlikne meningsmålingene med prognosene mine for august.

Tabell 1 viser det vektede gjennomsnittet for august, min prediksjon for august basert på tidsserieregresjon for siste to stortingsperioder til og med juni 2009, og differansen mellom gjennomsnitt og prediksjon. Vektingen har blitt gjort sånn at de medier som har publisert flere målinger i august vektes ned for å unngå at én bestemt metode får større betydning denne måneden enn den har hatt i de tidligere månedene da det bare kom én måling i hver avis eller tv-kanal.

Tabell 2 viser prediksjonen for valget basert på juniprognosen, og en justert prediksjon basert på differansen mellom prediksjonen for august og målingene for august. Som dere ser, summeres den opprinnelige prediksjonen opp til 98.3%, altså er det 1.7 prosentpoeng som ikke fordeles, mens den justerte prediksjonen summeres opp til 101.2%, altså en overprediksjon på 1.2 prosentpoeng.

Tabell 3 trekker de 1.2 prosentpoengene fra den justerte prediksjonen, fordelt etter partienes størrelse. Ettersom jeg har brukt historiske valgdata for valgmåneder, kan jeg ikke bruke meningsmålinger i september til å justere min prediksjon. Dette er derfor den endelige prediksjonen min for stortingsvalget 2009:

Rødt

Rødt gjør det nøyaktig som forventet, inkludert en innberegnet mobiliseringseffekt i august. Det er derfor ingen grunn til å vurdere Rødt annerledes enn predikert, men en knapp justering ned pga overprediksjon. Valgresultat = 1.8

SV gjør det bedre enn forventet. Justering og vekting av prediksjonen for SV gir et valgresultat = 7.8

Arbeiderpartiet har gjort det noe bedre enn forventet, men de gjorde det bedre gjennom sommeren enn det de klarte i august. AP har med andre ord beveget seg ned igjen i retning av forventet trend. Ved å ta høyde for differansen og utligne overprediksjonen får jeg et valgresultat for AP = 33.3

Senterpartiet har enten ikke fått den forventede mobiliseringseffekten i august, eller de gjør det simpelthen grunnleggende dårligere enn forventet. Hvis det første er tilfellet skal ikke prediksjonen for SP justeres, men hvis det andre er tilfellet må den justeres. Jeg velger å være konservativ, og justere ned. Valgresultat = 6.0

KrF

KrF gjør det omtrent som forventet, men på grunn av overprediksjon etter justering blir den vektede og justerte prediksjonen for KrF også justert litt ned. Valgresultat = 6.1

Venstre

Situasjonen for Venstre er den samme som for SP. Enten mangler den forventede augustmobiliseringen, eller så gjør Venstre det grunnleggende dårligere enn forventet. Her velger jeg også den konservative antakelse, og justerer Venstre ned. Valgresultat = 6.1. Det er en betydelig nedjustering i henhold til tidligere prediksjoner. Prediksjonen basert på regresjon til og med mars gav 6.9, prediksjonen basert på regresjon til og med juni gav 6.8, og den nedjusterte prediksjonen gir altså 6.1

Høyre

Høyre har gjort det noe bedre enn forventet, og blir justert noe opp i forhold til juniprediksjonen (men fremdeles ned i forhold til marsprediksjonen). Valgresultat = 13.7

FrP

Fremskrittspartiet har gjennom hele sommeren gjort det langt bedre enn forventet. FrP stikker derfor av med mesteparten av restsummen på 2.9 prosentpoeng, og får en vektet justert prediksjon for valget = 23.6

Andre

De øvrige partiene gjør det også marginalt bedre. Dette kan skyldes at Miljøpartiet De Grønne har markert seg langt bedre i år enn i tidligere år. Valgresultat for andre partier = 1.6

Mandater

Jeg må presisere at mine analyser er av prosenter, og ikke mandater. Det er en rekke problemer beheftet med mandatberegningene, men hvis dette blir valgresultatet gir Celius (som er et mye anvendt mandatberegningsprogram) følgende fordeling (tabell 4):

De rødgrønne inkl. Rødt er altså beregnet å ta 85 mandater, mens de ikke-sosialistiske partiene er beregnet å ta 84 mandater. Dette er så hårfint at bruken av mandatberegning på bakgrunn av valgdeltakelsen i 2005 blir høyst usikker!!!

Et problem er at det er all grunn til å tro at Celius tar feil i mandatberegningen for Rødt. Det er ingenting i hordalandsmålingene som skulle tilsi at Torstein Dahle er inne på Stortinget slik Celius beregner. Da er spørsmålet hvem sistemandatet i Hordaland går til. Med Celius’ beregning er det SP og FrP som kniver om sistemandatet. Går det til FrP vipper balansen, men det kan også gå til Senterpartiet (som iht Celius kun ligger inne med et utjevningsmandat). I så tilfelle vil nok KrF være nærmest til å ta utjevningsmandatet i Hordaland (slik de har i inneværende periode), noe som også vil tippe balansen over i ikke-sosialistisk favør.

Man skulle tro at dette burde være et incentiv for SV-velgere i Hordaland til å melde midlertidig flytting til Rødt, men så enkelt er det ikke. Paradokset for sosialistiske velgere er at Stoltenberg med all sannsynlighet vil fortsette alene dersom Rødt havner på vippen, noe Ola Borten Moe også har signalisert at Senterpartiet vil akseptere. SV kan altså risikere å bli kastet ut av regjering dersom Rødt kommer i vippeposisjon.

Mandatfordelingen er altså vidåpen, men så lenge det enten blir rødgrønt mindretall med Rødt på vippen, eller ikke-sosialistisk flertall med FrP som største parti, vil det mest stabile regjeringsalternativet bli en ren arbeiderpartiregjering. Det har både Lars Sponheim og Siv Jensen skrevet under på. Og det er et hån mot begge partilederne og deres parti å tro at en av dem vil la seg korrumpere med stortingspresidentens kontor for å jenke seg.

Jeg vil oppfordre alle partimedlemmer til å gjøre sitt beste i valgkampen og bevise at jeg tar feil og at jeg undervurderer resultatet for hvert av dem! Jeg skal ikke legge skjul på at jeg selv blir fornøyd hvis det viser seg at jeg har tatt feil for en rekke av partiene, og da spesielt ett av disse.

Hva tror du valgresultatet blir, og hvilken regjering får vi?

Andre gjennomsnittsmålinger for august:
VG, TV2, NRK

LOs undersøkelse av fagorganisertes partioppslutning holder ikke mål

2009-08-20T13:51:00.004+01:00

Saken jeg omtaler er å finne på http://www.frifagbevegelse.no/politikk_ff/valg09/article4524346.ece. Den er også omtalt i VG og Dagbladet.

Den ser autoritativ og fin ut, men la oss forsøke å bryte ned tallene:

2000 er spurt, kun de yrkesaktive og fagorganiserte er tatt med.

I henhold til SSBs Statistikkbank var det i 2. kvartal 2 526 000 yrkesaktive i Norge, og 3 528 000 stemmeberettigede. Av de stemmeberettigede er altså 71.6% yrkesaktive.

Det gir et estimat av antallet respondenter i undersøkelsen til 1432.

I Opinion sin undersøkelse 5-11 august som er publisert av ANB (blant annet i Dagsavisen), var det 81% som tilkjennegav sin partipreferanse. Denne synes å være én av de to undersøkelsene som ligger til grunn.

Det reduserer estimatet til 1160.

Ifølge LOs hjemmesider, er 860 000 organisert i LO-forbund. Hvis samtlige av disse er yrkesaktive (noe de ikke er), vil det utgjøre 34% av arbeidsstyrken.

Det gir et estimat av antallet respondenter knyttet til LO til 394.

Ifølge Unios hjemmesider, er 280 000 organisert i Unio-forbund. Med samme forbehold som over, utgjør det 11.1% av arbeidsstyrken.

Det gir et estimat av antallet respondenter knyttet til Unio til 129.

Ifølge YS’ hjemmesider er 215 000 organisert i YS-forbund. Det utgjør 8.5% av arbeidsstyrken.

Etimat for YS: 99.

Ifølge Akademikernes hjemmesider er 143 848 organisert i Akademikerne. Det utgjør 5.7% av arbeidsstyrken.

Estimat for Akademikerne: 66.

Av disse 66 lager LO en graf som presenterer prosentvis oppslutning om de ulike partiene.

Ca 26% stemmer AP, ca 24% stemmer Høyre, og ca. 16% stemmer FrP. I absolutte tall er det 17 personer som vil stemme AP, 16 som vil stemme Høyre, og 11 som vil stemme FrP. Det er altså én mer som svarer AP enn Høyre, og seks flere som svarer AP enn FrP. Er dette noe å lage statistikk på?

Nei.

I tilfellet med Akademikerne er selv ikke forskjellen mellom AP og FrP signifikant, ei heller mellom FrP og Venstre. Utvalget er rett og slett alt for lite! Det er først når man kommer opp i differansen mellom AP og SV at forskjellene begynner å bli signifikante.

FriFagbevegelse.no omtaler ikke tallene for Akademikerne, men kommer med noen påstander om de litt større organisasjonene:

”Det er likevel YS som framstår som Frp-høyborgen i fagbevegelsen. Hele 27 % av de YS-organiserte sier de vil stemme på Siv Jensens parti.

Lærere, sykepleiere, politfolk og andre organisert i Unio skyr derimot Frp. Her er oppslutningen om Frp nede i 6 %.”

Disse påstandene er delvis riktige.

Riktige i forhold til forskjellen mellom YS og Unio, men uriktige i forhold til at YS er FrP-høyborgen i fagbevegelsen. FriFagbevegelse har for så vidt rett i at YS fremstår som FrP-høyborgen, gitt den måten de presenterer tallene på, men forskjellene mellom 27% av 99 respondenter i YS og 22% av 394 respondenter i LO er ikke signifikant! LO-tallene for FrP har en feilmargin på 4.1 prosentpoeng, og for YS på 7.7 prosentpoeng.

YS vs Unio: 27% av 99 = 27 respondenter, og 6% av 129 = 8 respondenter. Det synes å være en nokså interessant forskjell. Men det er bare 19 respondenter som skiller Unio og YS. Likevel er forskjellene signifikante.

Det eneste tallgrunnlaget som er noenlunde stort nok til å lage statistikk av, er tallene for LO.

Her er forskjellene mellom AP og FrP, mellom FrP og SV, mellom Høyre og KrF og Høyre og Venstre, alle signifikante, men det er ikke forskjellene mellom de minste partiene, mellom SV og Høyre, og mellom Høyre og SP og Høyre og Rødt.

FriFagbevegelse.no trekker delvis konklusjoner de ikke har grunnlag for, bruken av grafer og prosenter er misvisende, og henvisningen til et utvalg på hele 2000 er direkte villedende, og et grovt misbruk av statistikk.

De reelle verdiene knyttet til prosentene i hver graf burde som et minimum vært inkludert, så slipper nerder som meg å kaste bort tid på dette.

Sommereffekt? Gjennomsnitt vs prediksjoner for juli

2009-07-31T11:51:00.013+01:00

AP og FrP over trenden, Høyre, Rødt og småpartiene som forventet, SV og sentrumspartiene under trenden.

Det som er mest interessant når prediksjonene for juli skal måles opp mot fasit, er spørsmålet hvorvidt den såkalte sommereffekten har gjort seg gjeldende. I tidsseriene som ligger til grunn for prediksjonene er juli tatt ut, så jeg har ikke kunnet modellere inn noen sommereffekt i modellene mine. Prediksjonene for juli er derfor basert på observerte trender uten korreksjon for en eventuell sommereffekt.

Det kan påstås at denne effekten er mindre i år enn tidligere, ettersom meningsmålingsinstituttene nå i større grad inkluderer mobilabonnenter i sitt utvalg. Dette kan ha redusert sommereffekten, men likevel mener jeg å se spor av den i mine tall.

La oss så ta en titt på de publiserte meningsmålingene i—og med data fra—juli.

(klikk på tabellen hvis den ses dårlig)

Tabellen viser de syv publiserte målingene, samt gjennomsnittet, min prediksjon (se tidligere blogginnlegg), og differansen mellom gjennomsnittet og prediksjonene.

Differansene er nå større enn tidligere. Det gjennomsnittlige absolutte avviket er nå 0.6 prosentpoeng, mot 0.4 i april og juni og 0.5 i mai.

De største differansene er for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Jeg har tidligere ikke truffet så godt for AP, og begrunnet dette med at AP viser en økende oppslutning stikk mot en negativ grunnleggende trend. FrP har jeg derimot truffet meget godt på. I juniprediksjonen manglet jeg 0.3 prosentpoeng på FrP, basert på data som var tre måneder gamle.

Denne gangen bommer jeg på FrP med 1.9 prosentpoeng, basert på data som er én måned gamle. Julitallene for FrP er altså nesten 2 prosentpoeng over det forventede nivå basert på observerte trender. Men: disse trendene er altså ikke korrigert for en eventuell sommereffekt.

Hvis vi så ser på SV og sentrumspartiene, så var det gjennomsnittlige absolutte avviket 0.3 i april, 0.35 i mai og 0.2 i juni. I juli var det absolutte avviket 0.5. Men til forskjell fra de foregående månedene lå samtlige fire parti under den forventede oppslutning i juli. Hvis man inkluderer fortegn i gjennomsnittene var gjennomsnittet -0.1 i april og mai, -0.05 i juni, og -0.5 i juli! I snitt lå altså de fire partiene omtrent på forventet oppslutning i april, mai og juni, og et halvt prosentpoeng under i juli! Det tilskriver jeg sommereffekten.

Samlet sett gir altså disse fire partiene de to prosentpoengene som FrP ligger over den forventede oppslutningen. Arbeiderpartiets oppslutning i juli virker altså reell, mens FrPs, SVs og sentrumspartienes oppslutning virker artifaktuell.

Så var det Rødt og Høyre. Disse har jeg beskrevet i detalj tidligere, og lite synes å ha forandret seg. Høyre sliter, og kan ikke unnskylde seg med noen sommereffekt. De sliter som forventet!

August og september

Tabellen under viser gjennomsnittet for juli, samt prediksjonene for juli, august og valget. I prediksjonene får Rødt først et løft fra juli til august, så fra august til valget. Dette er mobiliseringseffekter som jeg har målt gjennom den inneværende og foregående stortingsperiode. Tilsvarende løfter også Senterpartiet og Venstre seg, mens Arbeiderpartiet først får sitt løft fra august til valget. Verken SV, KrF eller Høyre har slike mobiliseringseffekter å vise til (når annen variasjon i tidsseriene har blitt kontrollert for). SV og KrF har strengt tatt hatt sterke negative effekter i valg de seneste valgene, men den statistiske effekten av det er jeg ikke villig til å modellere inn her, fordi det vil sende de to partiene langt under sperregrensen. I stedet er det rimelig å anta at de to partiene følger trenden fra den siste stortingsperioden, som er tilnærmet helt flat for begge partiene.

Fremskrittspartiet er modellert inn med en negativ effekt i både valgkampen (august) og selve valget. Partiet er allerede fullmobilisert, og har mange av hjemmesitterne i 2005 som svarer at de vil stemme FrP nå. Etter hvert som de andre partiene får i gang sin mobilisering, vil oppslutningen om FrP avta. Statistisk sett tilsier modellen min at FrP skal ende med 21.4%, men jeg tror FrP klarer seg bedre enn som så. Summen av prediksjonene mine når heller ikke opp i 100%, og min antakelse er at FrP, på grunn av sin enormt sterke organisering nå i forhold til tidligere, vil stikke av med tilnærmet alle de resterende 1.7 prosentpoeng.

Så langt har prediksjonene i hovedsak vært basert på trender, og er derfor ikke noe særlig hokus-pokus (for flere parti kan 90% av variasjonen i oppslutning forklares ut fra forrige måneds oppslutning alene), men i august blir mobiliseringseffektene lagt til. Oppsummeringen min av augustgjennomsnittet blir derfor spennende, fordi det vil vise hvor godt jeg treffer i mine modeller for mobiliseringseffekter i oppløpet til valget.

Det blir likevel ikke på langt nær så spennende som selve valget. Prediksjonsintervallene i modellene mine (se de enkelte tabellene for hvert parti) tilsier at det er umulig å anslå presist hvilken regjering landet kommer til å få etter den 14. september.

Hvem er de mest realistiske statsministerkandidatene? (v.2)

2009-07-20T17:10:00.008+01:00

Enkel spillteori ...

... viser at de regjeringsalternativene som har størst sjanse til å få fremforhandlet sine statsbudsjett dersom det rødgrønne flertallet ryker er en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF opp mot en regjering bestående av AP i en eller flere konstellasjoner. Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil være de statsministerkandidatene med best muligheter, mens Siv Jensen vil ha dårligst sjanse til å få gjennom et budsjett.

Det er fordi en HVK-regjering vil ha forhandlingsmuligheter til begge sider (avhengig av FrPs preferanser), og en ny Stoltenbergregjering kan ha forhandlingsmuligheter til begge sider. En regjering med opposisjon på begge sider har den andre siden som forhandlingskort, mens en regjering bestående av fløypartier kun har kabinettspørsmål som forhandlingskort.

En regjering med Siv Jensen som statsminister vil derfor enten raskt bli tvunget til å stille kabinettspørsmål, eller bli tvunget til å moderere sin politikk kraftig.

Det mest realistiske regjeringsalternativet til den sittende regjeringen er derfor Høyre, Venstre og KrF, og den mest realistiske utfordreren til Jens Stoltenberg er Erna Solberg. Ikke Siv Jensen.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

2009-07-14T09:30:00.004+01:00

Bloggkampanje mot datalagringsdirektivet

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!

Følgende støtter saken og har samme eller et lignende innlegg på sin blogg:

Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat - Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Bergen Venstre
Vampus, Blogger Heidi Nordby Lunde
Bjørn Magne Solvik, høyremann i Nordkapp
Erlend Sand, Leder Europeisk Ungdom
Bjørn Stærk, Blogger
Bjørge Solli, blogger
Bjørn Smestad, Lærer
Odd Bovim, Blogger & advokat
Unge Venstre/Den tredje vei
Pål Hivand, Blogger og kommunikasjonsrådgiver
Linn Beate Kaald Thoresen, Venstrepolitiker Oslo
unknownrebel
Gisle Hannemyr, Forsker, informatikk/internett
Ungdom mot EU
Jan Bojer Vindheim, Miljøpartiet De Grønne
Stian Andreassen, Blogger, IT-mann, Student
Øyvind Strømmen, journalist, skribent, webdesigner

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

"Regjeringa må ta stilling nå - si nei til datalagringsdirektivet!" er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten (til og med gjøre endringer) på egne sider, så lenge du bruker samme lisens og lenker tilbake til denne siden.

Oppdaterte prediksjoner

2009-07-03T11:37:00.013+01:00

Et halvt år før valget lagde jeg noen prediksjoner for stortingsvalget for Venstres stortingsgruppe. Disse har vist seg å treffe meget godt så langt:

Som jeg har vist i mitt forrige innlegg har Arbeiderpartiet ikke bare gjort det bedre enn forventet, men partiet har også en stigende formkurve i motsetning til forventet negativ trend. Prediksjonene de siste tre månedene har vært forbausende korrekte for de andre partiene, men på grunn av avvikene for Arbeiderpartiet, samt at jeg nå har tre ekstra måneder med informasjon til grunn for prediksjonsmodellene (som er basert på tidsserieregresjon), velger jeg nå å oppdatere prediksjonene.

For de som ønsker å lese mer om prediksjoner før de går videre anbefaler jeg min kollega Sveinung Arnesens blogg på Vox Publica, forecastingprinciples.com, samt min forrige bloggpost.

Rødt

Tabellen her er noe kryptisk, og det skyldes direkte utskrift fra statistikkprogrammet STATA. Desimaltallene skal ikke tas så høytidelig. Vi opererer normalt med kun ett desimaltall i valgdata, men utskriften kommer automatisk med seks. Tallene helt til venstre kan ignoreres. Den første kolonnen inne i boksen viser månedene, med de månedene jeg ikke har data for i parantes. Snitt_R er gjennomsnittet for Rødt av de ti nasjonale målingene som kommer hver måned. Pred_R er prediksjonene måned for måned, N_pr_R er den nedre grense for prediksjonen, og O_pr_R er den øvre grense. Som dere kan se, gjør de nye målingene at prediksjonen for Rødt justeres litt ned.

Arbeiderpartiet

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Arbeiderpartiet.

Senterpartiet

KrF

Venstre

Høyre

Se min forrige bloggpost for kommentarer om Høyre.

FrP

Prediksjonen tilsier at FrP gjør et langt dårligere valg enn det meningsmålingene viser. Det finnes det gode grunner for. Bakgrunnsdataene til meningsmålingene viser at FrP ikke bare er tilnærmet fullmobilisert av velgere som også i 2005 stemte FrP, men også at det er mange respondenter som svarer at de satt hjemme i 2005, men som nå vil stemme FrP. Disse er ikke velgere FrP kan stole på. Satt de hjemme i 2005, er sjansen stor for at de også i år velger sofaen. FrP skal altså ned til valget i forhold til meningsmålingene. Prediksjonen er basert på historiske data, deriblant de to siste fylkestingsvalg og det siste stortingsvalget, og modellen justerer derfor FrP ned i henhold til den negative valgeffekt som beregnes i regresjonsmodellen som ligger til grunn.

Men valgresultat er ikke bare statistiske beregninger av fortiden. Menneskelig innsats og nye begivenheter spiller også inn. FrP har aldri vært så godt organisert som det de er nå. Jeg antar derfor at det blir feil å beregne tilsvarende negative valgeffekter for FrP som tidligere. Jeg vil derfor anta at FrP gjør et noe bedre valg enn det prediksjonen tilsier. Jeg forventer dog ikke at FrP klarer å bryte den øvre prediksjonsgrensen på 27.2%, sannsynligvis blir resultatet et godt stykke under dette. Jeg gjør noen justeringer av FrPs oppslutning lengre nede.

Andre parti

Oppsummeringen av prediksjonene ses i de øverste radene i tabellen under. Den viser at Rødt ligger an til 2 mandater, de rødgrønne til 87 mandater, og de ikke-sosialistiske til skarve 80 mandater. Men: prediksjonene når ikke opp i 100 prosent. Valg er et nullsumspill, der samtlige stemmer nødvendigvis må fordeles, og prediksjonene har 1.7 prosentpoeng til overs for partiene å kjempe om. I henhold til det jeg har skrevet om FrP over, forventer jeg at Siv Jensen & Co tar nær sagt alle 1.7 prosentpoeng. Jeg har derfor satt opp et Scenario 1 der restsummen tilfaller FrP. I så tilfelle havner Rødt på vippen. I en sånn situasjon vil Arbeiderpartiet være mest tjent med å regjere alene, og for å unngå dette, vil SV være mest tjent med å forsøke å kapre velgere fra Rødt. Jeg har derfor satt opp et Scenario 2 der SV henter 0.3 prosentpoeng fra Rødt og FrP tar restsummen på 1.7.

Mandatfordeling og to mulige scenarier

Selv i Scenario 2 vil Stoltenberg sikre regjeringsmakten. Mine tidligere beregninger for Venstre viser at Sponheim har godt belegg for å forvente 8.3% til høsten. Venstre har 1-2 prosentpoeng å hente på å mobilisere tvilere, samt vist en god evne til å tiltrekke seg velgere fra nettopp de velgergruppene Sponheim har utpekt: Frustrerte miljøvelgere fra SV, akademikere og moderate fra AP, og "dannede høyrevelgere". Klarer venstre 8.3% får partiet 13 mandater, men minst to av disse tre ekstra må hentes fra SV eller AP for at Jens Stoltenberg skal miste regjeringsmakten.

Det ligger an til at Torstein Dahle og Lars Sponheim blir jokerne i dette valget.

-------------------------------------------------------------------------------------

Tilføyelse (som svar på kommentar fra Stian Oen):

Tilpasning mellom regresjonslinje og valgresultater blir litt kunstig, fordi valgresultatene er lagt til grunn i regresjonsmodellene. Informasjon om valgene blir altså brukt til å tilpasse regresjonslinjen også til disse tidspunktene. Men som du spør skal du få svar:

NB: Tabellene ses bedre hvis man klikker på dem.

Som man kan se treffer regresjonslinjen valgene meget godt for RV (nå Rødt) og AP. Fylkestingsvalget i 2003 for Høyre og FrP mangler. Det er fordi endringene i oppslutning i forrige stortingsperiode var vanskelige å modellere for disse to partiene (se graf for Høyre i forrige bloggpost). At modellen treffer på desimaltallet for forrige fylkestingsvalg for SP indikerer at den ikke vil treffe like godt for neste stortingsvalg, fordi partiet har markant forskjellig oppslutning i de to typer valg. Dette tas høyde for i prediksjonen, og den positive effekten av valg for SPs vedkommende i forhold til meningsmålinger justeres ned til 1/3. På grunn av at SV har hatt så markante tap i valg i forhold til meningsmålinger, velger jeg å ikke forutsette at tilsvarende negative valgeffekter vil slå ut til høsten. Prediksjonen for SV i 2009 er derfor kun basert på nåværende trender.

For øvrig treffer modellen stort sett på begge sider av resultatene, noe som er forventet i regresjoner. Det er derfor vanskelig å vurdere ut fra dette hvorvidt valgresultatet kommer til å bli som predikert. I tillegg kommer den menneskelige faktor og tilfeldige svingninger som statistiske modeller stort sett bare kan ta høyde for ved hjelp av prediksjonsintervallet (som kun unntaksvis brytes--og bare så vidt--av FrP).

Trendene er likevel sterke, og kan være vanskelige å bryte, noe både SV, Høyre og KrF ser ut til å erfare for tiden.

Arbeiderpartiets fremgang er reell. Høyres stillstand likeså. Rødt kommer på Tinget

2009-06-19T09:00:00.000+01:00

Etterhvert som vi nærmer oss valget, kommer vi til å se mye merkelige meningsmålinger. En del vil skyldes utvalgs- og vektingsmetode, og en del vil skyldes at respondentene begynner å få problemer med å huske hva de stemte sist sånn at byråene ikke klarer å treffe et utvalg som tilsvarer velgermassen i 2005 (eller 2007). Sprikene i målingene denne våren kan dere se i mitt forrige innlegg.

Nå kommer det også målinger som gir merkelige resultater på grunn av selvseleksjon. Svein Tore Marthinsen og Knut Johannessen har kommentert Fredrikstad Blad og Moss Avis i går, og VG er i ferd med å samle sammen et selvselektert velgerpanel (som skal spørres hele 7 ganger--og som underveis vil begynne å manipulere resultatene--noe Henry Valen lærte på tidlig 70-tall). Vi kommer altså til å se mye rart av meningsmålinger fremover, og syv av dem fra norges største avis (ikke det at jeg har så mye tiltro til VG/Infacts automatiske telefonutspørring fra før av).

De fleste bevegelser mellom enkeltmålinger er meningsløse å kommentere. De færreste utslag er statistisk signifikante, og selv de som er signifikante kan være et resultat av måle- eller metodefeil. Meningsmålinger må sees i et større perspektiv, både over tid og på tvers av flere byråer. Det er ikke sikkert at et enkelt utregnet--uvektet--gjennomsnitt er det beste (det kommer jeg tilbake til på et senere tidspunkt), men det er uansett langt mer fornuftig enn å se på enkeltmålinger.

En vesentlig videreutvikling av dette står Marthinsen for, som tar snitt av meningsmålinger, fylkesvis valghistorikk og lokale målinger og lager sine prognoser.

Jeg har en litt annen metode, der jeg legger statistiske analyser av lengre tidsserier til grunn, men uten å gå i dybden lokalt. I april presenterte jeg for Venstres stortingsgruppe mine prediksjoner for stortingsvalget til høsten. Dataene var basert på Bernt Aardals snitt av månedlige målinger for de siste to stortingsperiodene, med unntak av valgmånedene, hvor jeg brukte valgresultatene. Dataene jeg brukte var til og med mars 2009.

På bakgrunn av disse data kjørte jeg så tidsseriedata på de ulike partiene, la inn bestemte begivenheter som jeg antar kan ha en effekt frem mot valget, og la de observerte trendene og effektene til grunn for prediksjonene. På denne måten kan jeg si noe mer substansielt om hvordan meningsmålingene utvikler seg utover sommeren enn bare å se på snitt (eller enkeltmålinger).

Jeg skal ikke kjede leserne mine med detaljene i regresjonene, de som har interesse for koeffisienter og konfidensintervall kan kontakte meg. Det finnes også en omfattende litteratur om prediksjoner basert på tidsseriedata. Se f.eks. forecastingprinciples.com.

Regresjonen for Rødt gir grunnlag for følgende graf:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Grafen strekker seg fra oktober 2001 til september 2009. Den heltrukne sorte kurven er den målte oppslutningen om Rødt (tidligere RV), den heltrukne mørkerøde linjen er kurvetilpasningen som følge av regresjon og strekker seg i tid frem mot valget, og de stiplede linjene er grensene for prediksjonsintervallet.

Rødt hadde signifikant positiv effekt av valg og valgkamp, en svakt negativ--men signifikant--effekt av tid i forrige stortingsperiode, og en markant positiv effekt av tid i denne stortingsperioden. I tillegg har Rødt hatt en kraftig--og tiltakende--negativ effekt av finanskrisen. Prediksjonen starter der kurvens fall stopper opp (april 2009). Hvis jeg skulle latt den økende effekten av finanskrisen fortsette også for prediksjonen ville Rødt endt opp med negativ oppslutning på valgdagen. En slik forutsetning kan jeg naturligvis ikke legge til grunn.

Prediksjonen for stortingsvalget for Rødt er 2.0%. Det bør være tilstrekkelig til å gi Torstein Dahle og Erling Folkvord hver sin plass på Tinget, men det forutsetter at økningen i oppslutning relativt sett er like sterk i Hordaland og Oslo som i resten av landet.

Den ultimate testen av prediksjonsmodellen er naturligvis valgresultatet, men den kan måles opp mot meningsmålingene som har kommet etter at prediksjonen ble gjort. Prediksjonene for april, mai og juni var 1.3, 1.3 og 1.4, mens Rødts oppslutning har vært 1.3, 1.4 og 1.8 (så langt i juni). Prediksjonen traff altså meget godt for april og mai, mens det er for tidlig å si om snittet så langt i juni er et tegn på et helt nytt nivå for Rødts vedkommende. I så tilfelle ligger de an til et enda bedre resultat enn 2.0, men det kan jeg p.t. ikke vurdere.

Høyres graf ser slik ut:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Jeg har her valgt å ikke legge hele forrige stortingsperiode til grunn fordi det her var bevegelser i Høyres oppslutning som vanskeliggjør analysen og som jeg ikke vil forutsette har betydning for variasjon i Høyres oppslutning i dag. Det som er av størst interesse i Høyres tilfelle er den grunnleggende positive trenden Høyre har hatt denne perioden, samt en økende negativ effekt av krisene som har kommet på rekke og rad i høst og i vinter. På samme måte som i Rødts tilfelle, er jeg ikke villig til å legge til grunn at fallet fortsetter. Det er mer rimelig å anta at Høyre nå har nærmet seg grunnfjellet.

Prediksjonen for valget er på skarve 14.3% ettersom det er lite som viser at Høyre evner å mobilisere ekstra med velgere i siste liten (slik tilfellet er med Rødt og Venstre). Det er likevel et noe bredere prediksjonsintervall knyttet til Høyre enn det langt mindre Rødt, så prediksjonen faller innenfor et intervall mellom 11.7 og 16.9. Intervallet til tross, prediksjonene for april, mai og juni har vært 13.8, 13.9 og 14.0, mens meningsmålingene har vist 13.9, 13.8 og 13.9. Jeg har altså truffet spot-on for Høyre så langt, noe som lover bra for prediksjonsmodellen, men ikke for Høyre. Høyre synes altså å ha truffet dødvann, og det er ingen tegn til bedre vind i vente.

Det partiet som derimot synes å seile i medvind, er Arbeiderpartiet, som trosser prediksjonene.

Grafen for Arbeiderpartiet er:

(Kilde: Bernt Aardal og egne beregninger)

Arbeiderpartiet hadde en sterk gevinst av å sitte i opposisjon, og en bortimot tilsvarende regjeringsslitasje. De viser en signifikant økning i valg, og ikke uventet en signifikant positiv effekt av finanskrisen, og ytterligere positive effekter av Gazakrigen, Hijabstriden og en sprikende opposisjon i vinter. Jeg kan ikke si med sikkerhet at det er disse stridighetene som slår ut positivt for AP, men AP har signifikante økninger i sin oppslutning som sammenfaller med disse tidspunktene.

Fra det nivået AP hadde i mars ble så den grunnleggende negative trenden i APs oppslutning, sammen med den signifikante økningen i valg, lagt til grunn for prediksjonene. Prediksjonen for valget er 32.3% (intervall 27.7-36.8), mens prediksjonene for april, mai og juni har vært 31.9, 31.4 og 31.1. Regjeringsslitasjen som legges til grunn er altså på nesten 0.3 prosentpoeng per måned. Stikk i strid mot dette har AP vist en positiv utvikling de siste månedene. Oppslutningen i april, mai og (så langt i) juni har vært 32.5, 32.9 og 33.3, altså en økning på 0.4 per måned.

Dette er fremdeles godt innenfor prediksjonsintervallet, men det har altså vært en konsistent økning i APs oppslutning der jeg har forventet en reduksjon. Det tegner virkelig godt for AP til høsten. Hvis den utviklingen fortsetter ligger AP an til å ende på 36.2%. Uansett er tegningen for AP at de kommer til å havne i øvre del av prediksjonsintervallet, og ikke på 32.3% som predikert.

Det sies at det er vanskelig å spå--spesielt om fremtiden. Det er en sannhet med modifikasjoner. Partienes oppslutning er naturligvis ikke uavhengig av hverandre, og et partis oppslutning fra en måned til den neste er ikke uavhengig av oppslutningen partiet hadde måneden før. For flere partier kan jeg forklare hele 90% av oppslutningen bare ved å se på hvilken oppslutning partiet hadde forrige måned. Likevel er det en spesiell øvelse å predikere et valgresultat et halvt år frem i tid (som det var på det tidspunktet prediksjonene ble beregnet). I utgangspunktet forventet jeg at KrF ville være enklest å predikere (pga et sterkt ideologisk grunnfjell), at regjeringspartiene også ville være relativt enkle å predikere (pga at velgerne nødvendigvis får mer daglig informasjon om regjeringen enn opposisjonen), og at FrP ville være vanskeligst å predikere (pga store svingninger i mobiliseringen av velgerne og mange hjemmesittere). FrP var riktignok vanskelig å gjøre beregninger for, men avvikene mellom prediksjon og meningsmålinger har vært mindre--og mindre konsistente--enn for Arbeiderpartiet.

Denne måte å vurdere meningsmålinger på gir mer substans enn å henge seg opp i detaljer i enkeltmålingene. Selv om det ikke trengs statistisk tidsserieanalyse for å slå fast at Høyre står fast i gjørmen, er jeg langt mer komfortabel med å slå fast at Arbeiderpartiets fremgang er reell når jeg kan vurdere fremgangen opp mot den negative trenden som kommer frem når tidsserien er vasket for effekter av andre begivenheter--og annet (ikke-signifikant) støy.

Jeg kommer ikke med flere detaljer her, men summen av prediksjonene viser at det blir et meget tett løp til høsten. Rødt ligger etter mine beregninger ikke an til å komme i vippeposisjon selv om de ligger an til å komme inn med to representanter, men det vil de gjøre dersom de rødgrønne tar ett mandat fra de ikke-sosialistiske. I så tilfelle får vi en situasjon hvor SV ikke kan se seg tjent med Rødt på Tinget, fordi Stoltenberg da vil være mer tjent med å fortsette på egenhånd og heller søke støtte i sak til sak fra hele spekteret av stortingspartier.

Selv om det er vanskelig å spå, kan jeg med trygghet slå fast to ting: Det blir et nervepirrende valg, og regjeringsforhandlingene i etterkant kan bli langdryge.

De andre partiene venter jeg med å kommentere.

Hvordan meningsmålingene spriker, del 1

2009-05-31T02:44:00.020+01:00

Det har de siste ukene blitt reist en del tvil om meningsmålingene som de ulike instituttene gjennomfører. Jeg er i ferd med å analysere dem, men jeg har mye annet å gjøre også, så det tar litt tid. Jeg har valgt å illustrere målingenes spredning med grafene under (klikk på dem for større bilde), så får jeg komme tilbake med kommentarer til dem senere. Enn så lenge beklager jeg noe knapp informasjon (for detaljer om de enkelte målinger vil jeg anbefale TV2s Partibarometer). Umiddelbart vil jeg bare si at jeg synes ikke det ser så ille ut som enkelte vil ha det til. Kommentarer fra lesere mottas med takk!

Gud kjører Opel

2009-02-11T11:35:00.002+01:00

http://www.ba.no/nyheter/article4117234.ece

Snåsamannen og medias falske vitenskapelighet

2009-02-03T13:45:00.001+01:00

Som privatperson deltar jeg i debatter som jeg har subjektive meninger om, men som vitenskapsmann underviser jeg i det jeg vet, formidler det jeg kan bevise, og forsker i det jeg mangler kunnskap om.

Hansen, Ballo og Snåsamannen formidler det de ikke kan bevise og legger opp til en fiendtlighet ovenfor seriøs forskning. Det er problematisk. Selvsagt står de som privatpersoner fritt til å gjøre dette, men Hansen som helseminister og Ballo som lege og stortingsrepresentant bør holde seg langt unna den form for formidling så lenge de innehar roller som er vanskelige å skille fra deres privatperson. Snåsamannen har ikke noe ansvar der. Men: Snåsamannen og andre healere har en tendens til å sky unna seriøs forskning om fenomenene. Hvis Snåsamannen har hatt 50 000 klienter burde det vært en smal sak å iverksatt et forskningsprogram rundt hans evner. Alt som trengs er en viss mengde utvalgte som deles inn i en gruppe som får behandling av en healer med ”evner”, en kontrollgruppe som utsettes for behandling av en uten andre evner enn å spille skuespill, og en kontrollgruppe som overhodet ikke utsettes for noen ting.

Hvorfor har ikke dette skjedd mens Snåsamannen var aktiv? Hvorfor skal forskere måtte sitte oppe i Tromsø og gå gjennom uforklarlige sykdomshistorier post facto? Og hvorfor skal forskere og andre skeptikere måtte kjempe mot en fordummet offentlighet angående dette?

Offentligheten har nemlig blitt kraftig fordummet. Åndenes Makt og diverse andre spøkelseshistorier på TVNorge og Kanal Fem har et skjær av vitenskapelighet rundt seg, og kan lett forlede det allmenne publikum uten vitenskapelig utdannelse til å ta fremstillingene for god fisk. Ukebladene er også fulle av sånne underholdende historier, noe jeg kan forstå ut fra et markedshensyn, men det er høyst problematisk når dagspressen tar del i denne falske og fordummende ”vitenskapeliggjøringen” av disse fenomenene, samtidig som de virkelige vitenskapsmennene fremstilles som mørkemenn og ignorante skeptikere.

Media gir oss alt for mye underholdning rundt disse fenomenene, og alt for lite dokumentasjon. Samtidig ledes det allmenne publikum til å tro at 50 000 klienter er dokumentasjon god nok.

Det er det ikke!

Det er mitt inntrykk at New Age og agnostisisme er på fremmarsj, mens ateistene blir presset i retrett, simpelthen fordi vi har media og politikere som ikke er sitt ansvar bevisst, men i stedet leder folk til å tro at de vitenskapelige krav til å avvise en sammenheng er like sterke som kravene til å påvise en sammenheng. Folk ender derfor opp som agnostikere som sier at vi ikke kan vite noen ting, men at det er like sannsynlig at Snåsamannen har helende evner og Jesus kommer til å gjenoppstå som at dette ikke medfører riktighet.

La meg slå det klinkende fast: DET ER DET IKKE!

Som ateist vil jeg be en bønn til alle med varme hender der ute: For Guds skyld: la forskere få teste evnene deres!

Yes They Can!

2008-11-05T13:02:00.004+01:00

To utmerkede taler ble holdt i natt. Den første hørtes ut som den kom fra den McCain som skulle stilt opp som republikansk kandidat, men kom fra den McCain som allerede for to måneder siden gav opp sitt kandidatur til fordel for de nykristenkonservative. Talen hans fikk meg til å savne den gamle McCain, men jeg er ikke lei meg for at den nye McCain tapte.

Obamas tale var fantastisk. Jeg er sikker på at han kommer til å bli en av de Store Amerikanske Presidenter! Det sies at befolkningen i et demokrati får de lederne de fortjener. Dette valget har gjenskapt min tillit til det amerikanske demokratiet, og det fabelaktige amerikanske folk har valgt en leder de virkelig fortjener!

Har McCain mistet forstanden?

2008-08-30T14:50:00.011+02:00

John McCain var min favoritt ved nominasjonskampen i 2000, og igjen nå i 2008, men jeg har vært avholdende med å si at jeg ville stemt på ham som president før jeg visste hvem som kom til å bli hans visepresidentkandidat. Det viste seg å være fornuftig å vente, fordi McCains valg er særdeles ufornuftig!

Jeg jobber mye overtid for tiden, og hadde tenkt å sitte lenge på kontoret i går kveld, men da meldingene om valget av Sarah Palin kom klokken 17, ble jeg så forarget at jeg bare måtte komme meg ut og få meg en pils eller to.

En ung, karismatisk, og veltalende kvinne som visepresidentkandidat ville jeg normalt applaudert, men i dette tilfellet er det en kandidat uten nevneverdig erfaring. Som Jack Cafferty skriver i sin blog, er hun “in her first term as governor of Alaska, a state that has 13 people and some caribou”. Hennes tidligere erfaring er som ordfører i en by med knappe 7,000 innbyggere. I tillegg er hun kristenkonservativ evangelist og enda tydeligere abortmotstander enn det McCain er.

Det er forståelig at McCain lefler med høyresiden i partiet for å mobilisere dem ved valg. Det var mobiliseringen av kristenkonservative som vant Bush seieren i 2000 og 2004, og McCain er selv ingen tydelig kristen person. I hans seierstale i nominasjonskampen nevnte han Gud kun én gang, og det var ved standardavslutningen “may God bless you”. Selv jeg kunne funnet på å si noe så betydningsløst i avslutningen av en tale til kristne velgere, omtrent som når jeg sier “bless you” til noen som nyser. McCain trenger altså å godgjøre seg ovenfor kristne velgere, det forstår jeg godt. At han nå velger en person uten erfaring, og med en nyfødt sønn med Downs syndrom, viser McCains ego, og at han ikke har tiltenkt henne noen rolle i det Hvite Hus. Problemet er at hun står bare et svakt hjerteslag unna å selv bli president. Det skremmer! McCain er nå eldre enn det hans far og farfar rakk å bli.

Det er tydelig at den eneste rolle hun er tiltent er å sanke velgere for McCain. Det er mulig at hun sanker kristne velgere for ham, men frustrerte Hillarytilhengere kan umulig falle for et så platt triks. Som ’Doug’—en av Caffertys lesere—skriver: “Had I known that being a hockey mom, being under 45, and having virtually no political experience was the desired VP running mate for McCain, I would have asked my wife to throw her hat into the ring… McCain has just handed the presidency to Obama.”

Vi vil kunne se tilbake på denne dagen og si at det var den 29. august 2008 at John McCain tapte valget til Barack Obama—en kandidat som har vist langt bedre forstand i sitt valg av visepresidentkandidat, og som ville fått min stemme hvis jeg hadde vært amerikaner.

Til nye og gamle lesere

2008-08-21T11:20:00.003+02:00

... må jeg beklage at jeg ikke har hatt tid det siste halvåret til å skrive nye innlegg. Det kommer jeg neppe til å ha det nærmeste halve året også. Det ligger likevel litt å lese her inne, og det meste er ikke tidsavhengig, så nye lesere kan sikkert både glede seg og forargre seg over mine tidligere poster.

Siden min gode venn Eirik Løkke (Kapitalismus) fikk oppslag i BA om sin deltakelse på Republikanernes "convention" og dermed flere nye lesere, dropper det fra tid til annen innom en eller to som har klikket på linkene hans. Uansett hvordan du havnet her: Velkommen skal du være!

Dropp verneplikten!

2007-12-09T19:25:00.000+01:00

Jeg hadde vært enig med Kaia Storvik i Dagsavisen om kvinnelig verneplikt (http://www.dagsavisen.no/meninger/article326606.ece), hadde det ikke vært for at verneplikten burde dødd ut sammen med den kalde krigen. La oss heller få en frivillig førstegangstjeneste uten verneplikt for noen!

Verneplikten blir ikke mer rettferdig av å kreve den av kvinner også, men belastningene og pliktene blir i det minste jevnere fordelt! Men hvorfor ikke bare si at man har store betenkeligheter med å utvide PLIKTEN i vårt moderne samfunn, både ut fra liberale synspunkt, men også av praktiske årsaker, blant annet fordi det allerede i dag kun er behov for en tredjedel av halvparten av ungdomskullene, og dermed heller gå direkte til den åpenbare konsekvens å fjerne verneplikten???

Etter fullført vernepliktig førstegangstjeneste, ble jeg belønnet med fortsatt verneplikt i HV. Når jeg så flyttet utenlands måtte jeg ikke bare søke om tillatelse fra militære myndigheter om å få lov til å bosette meg i utlandet, jeg måtte også bevise for dem at jeg faktisk hadde grunn til å flytte til utlandet. Når min nåværende utenlandspermisjon utløper, vil også min stipendiatperiode utløpe, og hvis jeg ønsker å bli i Århus uten lønn for å skrive ferdig min avhandling, eller bli her og melde meg arbeidsledig, kan jeg ha et dokumentasjonsproblem ovenfor HV. Hadde jeg ikke hatt et stipendiat i utgangspunktet, men bare et ønske om å reise og søke lykken, ville jeg også hatt et problem. Dette er grove overtramp mot min frihet til å leve mitt liv slik det passer meg best, og bør i seg selv tale for avvikling av den anakronistiske verneplikten!!!!

Som et apropos vil jeg også påpeke at det i alle militærmesser henger bilde av Norges lengsttjenende vernepliktige: Harald Olavsen. Hvis han eller hans sønn skulle finne på å søke landet om tillatelse til å flytte utenlands og søke annet arbeid, ville det blitt stor oppstandelse for å si det mildt! Jeg fikk i det minste innvilget min utenlandspermisjon, og jeg kan beklage meg offentlig om min verneplikt også. At Norge om to generasjoner kommer til å få en kvinnelig statsvernepliktig i Ingrid Alexandra Haakonsdatter, gjør heller ikke den ordningen mer rettferdig!

Fukuyama (og Ludvigsen) om integrering

2007-11-19T21:47:00.000+01:00

På fredag deltok jeg i et mini-seminar med Francis Fukuyama, hvor temaet var hans artikkel ”Identity and migration”, og det ellers ble diskutert litt løst og fast. Siden dette var et eksklusivt møte, og er noe jeg har større politisk interesse i, enn akademisk, lot jeg deltakere i Venstre sitt interne debattforum få komme med innspill.

Roger Axelsson skrev til meg:

"I Europa har vi valgt å ha korporatisme - dvs. å akseptere å behandle folk i grupper etter etnisitet, religiøs tilhørighet etc. - og likebehandle grupper. Dvs. at staten bl.a. gir tilskudd til alle religiøse samfunn.Frankrike har valgt å forby religiøse symboler i skolen - dvs skille stat og kirke, inkl det å vise sin religiøse identitet i det offentlige rom, som skolen er.I USA forholder man seg til individer og forbyr religiøse teorier/tro i offentlige skoler. Selvfølgelig med kontinuerlig press fra de religiøse gruppene som vil integrere religion og stat.Venstre har valgt å støtte alle religiøse grupper, og tillate at individer fra disse gruppene bærer symboler på sin gruppe-tilhørighet også i skolen. Hijab m.m.Vi ligger nær den Nederlandske modellen, slik jeg ser det."

Ifølge Francis Fukuyama, er den nederlandske modellen ikke bærekraftig. Den vil med andre ord på et eller annet tidspunkt møte et bristepunkt, og bryte sammen. Det blir i så tilfelle ikke pent.

Den ene løsningen er å forsegle grensene våre. Som Philippe Legrain påviser, men som har tråder tilbake til Adam Smith og Georg Hegel, er det verken mulig eller lønnsomt. Og *ingen* i Venstre mener vel heller at det er ønskelig. Så vi må finne en annen løsning.
Vi må altså foreta et valg, og om det valget, skriver Roger:

"Og veivalget (min tolkning): 1) en stat som forholder seg tolerant til grupper (støtter kristne, jødiske, muslimske skoler, religiøse samfunn og sykehjem), eller 2) forholder seg til individer, med en begrenset stat grunnet på liberale verdier og rom for individet (ingen konsesjoner/særfordeler til grupper, og ihvertfall ikke til religiøse)."

Den nederlandske modellen (valg 1) er allerede dømt til å bryte sammen. Fukuyama skriver i End of History at “den liberale stat er … rationel, fordi den forsoner … konkurrerende anerkendelseskrav [fra ulike etniske, nasjonale, religiøse, sosiale og øvrige grupper] på den eneste mulige, gensidigt acceptable basis, dvs. på basis af den enkeltes identitet som menneske” (s. 217 i dansk oversettelse), og at “relativismen – som hævder, at alle værdier blot er relative, og angriber alle ’priviligerede perspektiver’ – må i sidste ende underminere også de demokratiske og tolerante værdier. Relativismen er ikke et våben, der kan rettes selektivt mod de fjender, man nu vælger sig. Den rammer alle uden forskel og skyder benene væk under ikke blot ’absloutisme’, dogmer og overbevisninger i den vestlige tradition, men også samme traditions fremhævelse af tolerance, mangfoldighed og tankefrihed. Hvis intet er absolut sandt, hvis alle værdier er kulturelt bestemte, så må skattede principper som lighed mellem mennesker også skrottes” (s. 344).

Altså blir valg nr. 1 ikke holdbart, noe jeg er enig med Fukuyama i. Spørsmålet blir så hvordan vi kan gjennomføre valg nr. 2?

Sånn som jeg forstår Fukuyama, vil løsningen være amerikansk med tanke på individorientering, og EU-ropeisk i den form at statsgrensene ikke nødvendigvis behøver å representere grensene for nasjonal identitet. At Belgia nå er truet av splittelse, tror jeg ikke Fukuyama kunne forestilt seg for 15 år siden.

Men: Fukuyama advarer, både i End of History, i sin artikkel Identity and Migration, og i diskusjonen på fredag, om at individorienteringen og grenseløsheten ikke må ta en form som utvisker nasjonal identitet, men må gis en form som både er tydelig (positiv), og som er åpen for at innvandrere kan ta del i samme nasjonale identitet, og dermed gjøre fellesskapet post-etnisk. Vi må altså gi vårt fellesskap en ramme og et innhold som åpner for at vi kan ha et fellesskap innenfor våre statsgrenser, som ikke er definert av at vi er født innenfor grensene, eller tilhører spesielle grupper.

I dette fellesskapet, skal vi altså ikke slutte å gå med norske flagg på 17-mai, eller slutte å sette opp Slaget på Stiklestad, og vi bør ifølge Fukuyama heller ikke gjøre som i Bergen på 17-mai, å tillate at folk får gå med et hvilket som helst flagg i borgertoget (selv om det kanskje sier mer om bergenseres problematiske forhold til resten av Norge, enn det sier om fellesskapsløs integrering i Bergen). I stedet skal vi la våre innvandrere få lov til å gjøre sine egne tolkninger av hvordan det er å være norsk i et post-etnisk Norge. Vi skal altså gjøre vårt flagg om til et symbol for det post-etniske fellesskap, sånn at alle kan bære det med stolthet på 17-mai: hvite, kristne nordmenn, så vel som ateister, muslimer, bergensere og andre innvandrere.

Klarer vi å skape et post-etnisk fellesskap, mener jeg at vi også klarer oss uten den nederlandske modellen. Samer, somaliere og sunnmøringer vil alle ta del i det norske, hver på sin individuelle måte, men stadig som en del av fellesskapet.

Hvordan definerer vi så grensene for dette fellesskapet? I End of History skriver Fukuyama at “de post-historiske lande … har … haft vanskeligt ved at formulere noget retfærdigt princip om udelukkelse af udlændinge, der ikke virker racistisk eller nationalistisk og derfor er i strid med de universelle rettighedsprincipper, de som liberale demokratier er forpligtede på. Alle udviklede demokratier har begrænset immigrationen på et eller andet tidspunkt, men det er normalt sket med, hvad man kunne kalde dårlig samvittighed” (s. 291-292).

Vår fremtidige velstand er avhengig av innvandring, men fullstendig fri innvandring, som enkelte også i Venstre ivrer for, skaper et press mot velferdsstaten, og dermed også vår velstand. Fullstendig fri innvandring, spesielt hvis den er så fri at den overhodet ikke reguleres, vil heller ikke være i stand til å kreve av innvandrerne at de tar del i fellesskapet, og dermed vil det være mer sannsynlig at innvandrere som kommer med en etnisk identitet definerer seg i kontrast til det post-etniske fellesskapet, enn at de definerer seg som en del av det post-etniske fellesskap.

Jeg vil derfor våge å foreslå det som Fukuyama etterlyser, nemlig et rettferdig prinsipp om utelukkelse av utlendinger: De post-etniske grensene skal sees som beskyttelse, ikke for det etnisk norske, men for den innsats som landets innbyggere har lagt ned i landets velstand. Innvandrere må derfor forvente å måtte bidra til velstanden dersom de skal ta del i velferden, og med den individorienterte tilgangen til integrering, kan de ikke forvente seg noen former for særbehandling i møte med det post-etniske Norge (men det kan heller ikke samer eller sunnmøringer). Som jeg skrev i Morgenbladet 5. januar i år, vil jeg derfor “foreslå at immigranter gis midlertidig opphold i en viss periode hvor de må ha skattbar inntekt av en viss størrelse. Dersom man gjennom denne perioden oppfyller kravene til inntekt, eventuelt i kombinasjon med medbrakt trygd, skal man automatisk gis varig opphold og tilbud om statsborgerskap. Dersom man ikke er i stand til å møte kravene, kan man som i dag søke om oppholdstillatelse med de rettigheter og plikter, og senere muligheter for statsborgerskap, som det gir”. Et velstandsargument utelukker selvsagt ikke at det ikke fremdeles kan være åpent for innvandring av flyktninger og asylsøkere som har behov for, og krav på, fysisk og psykisk beskyttelse.

Konklusjonen blir at jeg mener vi må bevege oss over i en individorientert tilgang for å kunne skape oss et post-etnisk Norge, selv om det koster oss en del i form av at allerede herværende etniske og religiøse grupper må gi fra seg sine særfordeler, og en mulig sammensmeltning av det norske og det samiske flagget. (Apropos flagget, så vil jeg i likhet med Arnulf Øverland stryke kristenkorset, men jeg vil ikke heise det rent og rødt! I stedet vil jeg beholde grunnfargen i korset, men for at det blå flagget ikke skal bli for kjedelig, vil jeg gjerne pynte det litt med en ring med gule stjerner!).

Avslutning av jerusalembloggen

2007-09-07T18:34:00.000+02:00

Nå er det to måneder siden jeg forlot Israel, og kanskje på tide å få lagt inn et siste ord fra den opplevelsen.

Et spørsmål som jeg ble stilt ganske ofte, var hva ”nordmenn” eller ”skandinaver” mener om Israel. Jeg ble aldri spurt rett ut hva jeg mente, men det lå ganske så underforstått. Så jeg vil her avsløre helt kort litt av hva jeg mener.

Jeg støtter ikke et jødisk Israel, eller et arabisk Palestina.

En samtale som gjorde ganske mye inntrykk, var samtalen med et barnebarn av en jødisk terrorist (se egen bloggpost), hvor jeg fikk ham til å innse at det kanskje var på tide å bryte ut av gamle dagers nasjonalisme. Inndelingen av verden i etno-nasjonale stater, mener jeg er grunnleggende rasistisk, og burde for lengst vært et historisk relikvie. Jeg støtter ikke et norsk Norge eller et dansk Danmark. Hvordan kan jeg da støtte et jødisk Israel eller et arabisk Palestina?

Jeg ønsker at folk skal kunne være frie til å flytte på seg der det passer dem, og der de kan skape seg et godt liv for seg og sine, samtidig som de bidrar til fellesskapet de flytter til (se leserinnlegg i Morgenbladet, 05.01.07). I en annen post i bloggen min (se post), ønsker jeg at vi også kasserer kulturrelativismen, og heller skaper oss våre samfunn, vår kultur og våre verdier, i fellesskap med våre medborgere. Vi kan ikke sitte på hver vår fjellknaus og verne om vår nasjonalromantikk, når verden rundt oss er global, og medborgerne våre har helt andre behov enn å gå rundt med nisseluer og underkaste seg Janteloven.

Likedan er det i Midtøsten. Det bør ikke være akseptabelt for oss som europeere, å se to land så tett innpå oss, både geografisk, historisk, kulturelt og religiøst, bygge murer mellom seg og sende sine naboers borgere over gjerdet. Jeg vil først akseptere et Palestina, som er et liberalt demokrati, hvor det er rom for både jøder og palestinere, og som i samarbeid med sine naboland kan skape et trygt og godt liv for sine innbyggere, uavhengig av etnisitet og religion. Det samme gjelder for Israel. Ikke et sionistisk Israel, ikke en ”jødisk-demokratisk” nasjon, men en stat med rom for alle som har tilhørighet til landet.

Det ville være meg en glede å se de to land inngå avtaler med hverandre og med EU tilsvarende vår EØS, så både jøder og palestinere er frie til å bosette seg hvor de måtte ønske, likesom jeg fritt kan bosette meg i Århus, og kanskje en gang i fremtiden i Ramallah, hvis jeg skulle ønske det. I min verden er det ikke flyvåpen eller marine som sikrer meg mine rettigheter, men et pass som gir meg borgerrettigheter hvor enn i verden jeg måtte befinne meg. Hjem skal være der jeg er!

På Israels solside

2007-06-18T18:30:00.000+02:00

De siste dagene har jeg vært litt rundt i Israel. Her er noen inntrykk.
(Bildenes navn forklarer sånn ca hva du ser på).

På Israels skyggeside

2007-06-18T18:28:00.000+02:00

Folk og røvere

2007-06-18T18:17:00.000+02:00

Førti års okkupasjon

2007-06-07T18:25:00.000+02:00

5. juni 1967 gikk Egypt, Syria og Jordan til angrep på Israel. 40 år senere er Israel fremdeles i besittelse av Golanhøyden, Vestbredden og Gaza, og okkupasjonen er langt fra slutt med det første.

Det var riktig av Sharon å trekke bosetterne ut av Gaza, men det var moralsk forkastelig av ham å trekke ut de militære okkupasjonsstyrkene uten å sørge for at det fantes palestinske eller internasjonale sikkerhetsstyrker til å ivareta ro og orden i vakuumet etter IDF (den israelske hæren). Hadde det kun vært militære styrker på Vestbredden (som Israel ville hatt rett til etter internasjonal lov), ville en unilateral tilbaketrekning (i dagens innenrikspolitiske palestinske forhold) skapt fullstendig kaos. Med de enorme bosetningene er en unilateral militær tilbaketrekning umulig.

På Vestbredden finnes det nær 300,000 israelske bosettere, og rundt 500 militære kontrollposter. Egne veier sørger for uforstyrret kjøring for Israelske bosettere (og turister som meg på vei til og fra Røde- og Dødehavet). I det annekterte Øst-Jerusalem bor det ca. 200,000 israelere (og tilreisende, som undertegnede). Det er selvsagt ikke palestinernes feil at israelerne har bosatt seg på okkupert område, og strengt tatt burde det ikke være deres problem heller, men 500,000 jøder blir ikke lett å flytte på. Så lenge de blir boende, beskyttet av soldater og murer, kan man glemme en tostatsløsning. Det finnes intet grunnlag for en levedyktig palestinsk stat.

Den israelske høyesterett stadfestet i 1979 at bosetningene var midlertidige, men den gav ingen tidsramme for denne midlertidigheten. Nå, snart 30 år senere, har størrelsen på bosetningene eksplodert. Det er ingenting midlertidig over dem. Bilder annet sted i denne bloggen burde vitne om det.

Det er klart at bosetterne enten må flytte, eller akseptere å leve i en palestinsk stat. De kommer ikke til å gjøre noen av delene. Tostatsløsningen er derfor ikke mulig.

Hva så med en enstatsløsning? Det vil eliminere den jødiske staten, og er for de fleste heller ikke akseptabelt. Alternativt vil en enstatsløsning være en apartheidstat, hvor flertallet er uten borgerrettigheter. De facto kan man si at enstatsløsningen allerede eksisterer, og at Israel på en og samme tid er et demokrati (for jødene) og et militærdiktatur (for palestinerne). Denne situasjonen er mest sannsynlig å vedvare. Det bør ikke være akseptabelt for noen!

Hvor ligger så løsningen?

Jeg tror svaret ligger i tid. Og vi bør ta oss god tid. 30, kanskje ytterligere 40 år. Men vi må begynne i dag, skal vi få det til innen to generasjoner.

Hva mener jeg?

Fred er ikke noe man kan avtale med en underskrift. Det er ingen hokuspokusoppskrift som med et tryllevink visker bort all fiendskap. Fred må sås, gjødsles, vannes, få tid til å gro og pleies underveis. Ugress må lukes bort, og innsekter sprøytes vekk.

Det som kan skape fred mellom Jordanelven og Middelhavet er felles forståelse blant folkene som deler dette lille området. Og det nytter ikke (bare) med en felles forståelse mellom seksti-syttiårige statsledere, man trenger en felles forståelse mellom de menneskene som skal dele sin hverdag her.

Jeg er redd dagens ledere og velgere er for satt i sine holdninger og sin fiendeskap. Det må vokse opp en ny generasjon ledere og velgere, som forstår sine medmennesker på den andre siden av muren, og som kan rive muren sammen. Da må skolebarna få en felles historie-, kultur-, språk- og religionsutdannelse. Ikke det at alt må være helt likt, men at det er enighet om hva barna lærer om "de andre", og om hva de lærer om sitt eget forhold til "de andre".

Det må bli slutt på myter og fortellinger som forherliger egen militær- eller terroristhistorie, enten det er Hamas TV som har en Mikke Mus-figur som forherliger martyrdøden, eller det er israelske skoler som forherliger aksjonene til jødiske motstandsbevegelser under det britiske kolonistyret, for ikke å snakke om hva som hendte i 1948. Var det en vidunderlig frigjøring? Var det den store katastrofen og etnisk utrenskning? Kanskje var det litt begge deler?

Det er ikke presidenter og statsministere som trengs for å SKAPE fred. De kan undertegne et stykke papir, men for å skape fred trengs det samarbeid på langt lavere nivåer. Kanskje kan vi se, fem år fra nå, når det finnes et etablert utdanningsprogram av en hel generasjon med diplomater, at Nobels fredspris blir gitt til to undervisningsministere i stedet for en tidligere general og en tidligere terrorist? Og tjue år fra nå, når soldater og politi på begge sider har en grunnleggende felles utdannelse, så kan vi se sikkerhetsstyrker vise respekt for de menneskene de stopper i sikkerhetskontroller? Og tretti år fra nå, når vi får embetsmenn på begge sider som er utdannet til å forstå hverandre og hverandres behov, så får israelere og palestinere lik behandling av byråkrater uansett hvor de måtte befinne seg? Og førti år fra nå, når statsledernes rådgivere, statsråder og toppembetsmenn alle kommer fra denne generasjonen, kan vi kanskje endelig se avtaler signert som faktisk har støtte blant alle generasjoner utdannet til å støtte denne freden.

Kan hende er det virkelig fred her nede innen jeg blir 71?

Men vi må begynne i dag!

Et par dagers ferie ved Rødehavet og Dødehavet

2007-06-07T18:02:00.000+02:00

Fredag 1. og lørdag 2. juni var jeg en tur til Eilat (Rødehavet) og stoppet ved Dødehavet på vei tilbake. Først noen bilder fra Eilat:

Og deretter fra Dødehavet. Først den locale McGibberish restaurant:

Og så noen bilder fra strandlivet. De muslimske fruene var et herlig syn:

Jordan i det fjerne:

Og helt til slutt, et ikke fullt så herlig syn av en bleik nordmann.
Noen ganger er kanskje ikke heldekkende badedrakt så dumt ;-)

Om Richard Dawkins' 'The God Delusion' (Gud - en vrangforestilling)

2007-05-25T14:48:00.000+02:00

En parodi av en religionskritikk, av Terry Eagleton i Morgenbladet (kun for abonnenter), se evt. Lungig, Flailing, Mispunching i London Review of Books (abonnementsfri).

En parodi på en Dawkins-kritikk, av Even Gran, journalist i fritanke.no.

Gjett hvem jeg holder med, da?

Bilder fra en bosetning

2007-05-19T15:02:00.000+02:00

Som dere sikkert har forstått i noen av mine tidligere poster, så er jeg altså en bosetter her nede. Bosetningene er temmelig så permanente, som i dette tilfellet: studentbyen på French Hill, og luksushotellet Hyatt Regency (siste bildet).

Nå er riktignok bosetterne ikke permanente, siden de er studenter og hotellgjester, men man kan forstå at det vil være betydelig motvilje fra israelere å gi opp slike bosetninger som dette. Resten av nabolaget på French Hill er et pent middelklasseområde, og folk oppfatter ikke seg selv som bosettere her.

For min egen del måtte jeg tatt bussen hver dag til universitetet (som ligger innenfor sin egen lille grønne linje), heller enn en kort spasertur.

"Facts on the ground" gjør livet enklere for israelerne, og løsningene på konflikten mer komplisert.

96% vil heller ha Klagemur enn fred

2007-05-13T20:26:00.000+02:00

Klagemuren sees ikke så godt på dette bildet,
men den står bak trærne til høyre.

I en meningsmåling som refereres av Ha'aretz i dag sier 96% av Israelske jøder at de ikke vil bytte Vestveggen av det siste tempelet mot varig fred. Dette er selvsagt et sted av enorm religiøs betydning for jødene, men det viser også hvilket hinder religion kan være for fred. Hele 43% sier overhodet nei til å overlate noe som helst av gamlebyen til palestinerne, selvom det øvrige har en langt fra så hellig betydning. I en eventuell fredsavtale som skulle innebære hele gamlebyen av Jerusalem, vil jødene selvsagt få tilgang til de hellige stedene. I en ordentlig fred vil de være fri til å gå hvor de vil i de palestinske områdene, likesom man nå kan bevege seg fritt i Egypt og Jordan. Palestinerne ville selvsagt vært like så sprø dersom de skulle kreve de jødiske områdene av gamlebyen i bytte mot fred, så reelt sett betyr ikke de 96% så mye. De 43 prosentene er derimot langt mer urovekkende!

Ikke alt rødt er av det vonde

2007-05-11T21:07:00.000+02:00

Den relanseres i disse dager for en kort periode i Danmark.
I Israel av alle steder er den å få overalt. Ikke bare det, men den er også blant de billigste sortene man kan kjøpe!

Verden er som kjent urettferdig, men jeg får nyte Tuborgs Lille Røde mens jeg kan!

Studentdemonstrasjoner

2007-05-11T20:31:00.000+02:00

En av fordelene med å bo i en by midt i sentrum av en så langvarig konflikt, er at det ikke mangler politi her. Torsdag kveld dro jeg ned til sentrum for en pils eller tre, vel uvitende om at det foregikk studentdemonstrasjoner i sentrum (studentene har streiket i en måned nå - men mental sultestreik er liksom ikke så truende på myndighetene).

Jeg leste i avisene i dag at det hadde vært ca. 1000 demonstranter, og at de hadde blitt fjernet med makt da de gikk til ulovlig blokkering av en av Jerusalems hovedgater, Jaffa Street.

Da jeg kom ned til Jaffa Street, var det ikke særlig mange studenter igjen, 30-50 stk, toppen. Kun to røde flagg med hammer og sigd var å se, samt en teddybjørn eller noe liknende som var spikret fast til en stokk. Hva den skulle symbolisere aner jeg ikke.

Selvsagt hadde jeg ikke tatt med meg kamera for å ta bilde av øl, så jeg gikk glipp av noen vidunderlige kodakøyeblikk. Det som sperret gaten var ikke studenter, men politibiler på rekke og rad. Hvis det var rundt 40 av dem, overdriver jeg ikke. Halvparten militærpoliti. Rundt studentene stod en ring av tre rader med politifolk, og rundt der igjen stod nyskjerrige tilskuere. Det må ha vært minst 4-5 ganger så mye purk som demonstranter. Og oppe i gaten stod hesteekvipasjene til opprørspolitiet.

Som erstatning for kamera fant jeg dette bildet på nettet:

http://www.ynet.co.il/articles/0,7340,L-3398396,00.html

Jeg ante på det tidspunktet selvsagt ikke at demonstrasjonen hadde vært langt større, men selv med 1000 demonstranter er et så massivt politioppbud latterlig med skandinaviske øyne (og de røde kommunistflaggene likeså latterlige med liberale øyne - så det går vel opp i opp :-)

Godt å vite at politiet har nok av ressurser her nede ;-)

Velkommen til Ny Alliance

2007-05-07T13:55:00.000+02:00

Så kan verden glede seg over en nytt tilskudd til stammen av liberale partier. Naser Khader, Anders Samuelsen og Gitte Seeberg har brutt ut fra Radikale Venstre og de Konservative, og stiftet Ny Alliance. Etter at Venstre (Danmarks såkalte liberale parti) har beveget seg kraftig mot høyre i dragsuget etter Dansk Folkeparti, og Radikale Venstre har beveget seg mot venstre som følge av økt tilstrømning av sosialistiske medlemmer, har jeg følt et savn etter et ordentlig liberalt parti i sentrum av dansk politikk. Så får vi vente og se om Khader og co. har velgerne bak seg, og ikke minst tilstrømmende medlemmer med seg (og ikke mot seg som tilfellet er hos de Radikale). Jeg er skeptisk til hva de mener med en "stram, men human udlændingepolitik", men hvis de er stram mtp hvilke krav som stilles, og human mtp hvem som slipper inn, kan vi kanskje ha noe å glede oss over! Hell og lykke, og til lykke med dagen!

Opprop mot steining

2007-05-04T10:49:00.000+02:00

Gå til http://www.opprop.no/opprop.php?id=doaa for å signere

Doaa Khelil

Til: norsk UD + Amnesty

Høyt skrik fra Kurdistan
MINNEMARKERING
Mandag 7.mai, kl 17:00 i Rådhuskantinen [Bergen]

kampanje mot drap og steining av kvinner i Kurdistan.

Fordøm det brutale drapet på Doaa ved steining – hennes eneste forbrytelse var å bli forelsket. Hun ville bestemme over sin egen kropp, tanker og følelser.

Doaa ble steinet til døden i sentrum av byen Bashiqa i Nord-Irak foran øynene på hundrevis av mennesker og myndighetene gjorde ingenting for å forhindre at denne forbrytelsen skjedde. Tvert imot, de var til stede og banet vei for at denne forferdelige forbrytelsen kunne finne sted.

Doaa var en 17 år gammel jente fra en Yazidi familie . Hun ble drept fordi hun var forelsket i en muslimsk arabisk mann og hadde konvertert til Islam for å kunne gifte seg med kjæresten. De steinet henne til døde i offentlighet den 7. april 2007, i byen Bashiqa.

Det er kjent at kvinner i Kurdistan og Irak er undertrykket. De få rettighetene de har er veldig begrenset.
Drap, selvmord og vold mot kvinner er en hverdagslige hendelser i Kurdistan. Doas drapsmenn er fortsatt fri og det er en indikasjon på at slike forbrytelser mot kvinner blir tolerert..

Myndighetenes beskytter ikke kvinner, og håndhever ikke loven mot kriminelle. Dette har skapt en situasjon der tusener av kvinner blir offer for såkalte ”æresdrap”. Volden har økt som et resultat av patriarkalske og religiøse tradisjoner og regjeringens og partienes holdning

Vi fordømmer denne barbariske handlingen på det sterkeste, og vi oppfordrer alle menneskerettighets- og kvinnerettighets organisasjoner, politiske partier, og aktivister i Kurdistan og globalt til å fordømme denne forbrytelsen.

At en slik forbrytelse kan skje i fullt dagslys er en skam for myndighetene som ikke vil beskytte kvinner fra slike umenneskelige og uverdige skikker. Det er en skam for hele samfunnet at ikke flere protesterer mot det som skjer til å med parti og regjerings medlemmer utføre vold. Steiningen av Doa er et farlig forvarsel om at flere kvinner kan bli offer for steining.

Vi holder de Kurdiske regionale myndighetene ansvarlige for livene og beskyttelsen av kvinnene i denne regionen, og vi mener at brutaliseringen og ofringen av kvinner må bli gjort slutt på.

Shilan Shorsh
Shilan1@hotmail.com mobil 48295899
Leder for selvstendigdemokratisk kurdisk kvinneforening.

Vi fordømmer drapet på Doaa Khelil 7. april 2007, i byen Bashiqa og krever :
• De Kurdiske regionale myndighetene må stille drapsmennene og de som oppfordret til drap for retten. De skyldige må straffes.
• De Kurdiske regionale myndighetene må vedta lover mot terror, drap og undertrykking av kvinner, og straffe kriminelle.
• For å unngå slike barbariske forbrytelser fra å bli en norm og en skikk i det Kurdiske samfunnet, må de kurdiske regionale myndighetene kriminalisere æresdrap og alle typer vold mot kvinner.
• De som utleverte Doa må også stilles for retten.

Registrert av:
Frank Mo, Selvstendig Demokratisk Kurdisk Kvinneforening [09:25 03.05 2007]

Død over kulturrelativismen!

2007-05-03T22:15:00.000+02:00

Jeg har to grunnfag i kulturrelativisme: sosialantropologi og religionsvitenskap.

Kulturrelativismen hører til en tid da sosialantropologene reiste med dampskip til eksotiske stillehavsatoller, ikke til vår tid når sosialantropologene kan nøye seg med å ta på tøflene og gå over gangen for å ringe på hos naboen.

Takket være kulturrelativsme får vi færre terrorister blant vår egen innvandrerungdom (Francis Fukuyama: Identity and migration), men vi får flere kvinnemishandlere. Jeg mener det er langt viktigere å bekjempe kvinnemishandling enn terrorisme, så den trade-off'en er jeg villig til å risikere. Noen, som Hege Storhaug og Karen Jespersen, bruker kulturrelativismen som begrunnelse til å begrense muslimsk innvandring. Storhaug og Jespersen mener muslimske menn er kvinnefiendtlige, men det vil jo bare holde deres koner og døtre enda mer i sine menns makt dersom de ikke får bo i vestlige land. Med andre ord: Hege Storhaug og Karen Jespersen er kvinnefiendtlige! Innvandring gjør Vesten mye mer spennende og livlig, men noen steder må vi sette grenser. Løsningen er ikke som Storhaug og Jespersen vil ha mellom samfunn, eller som kulturrelativistene foretrekker: internt i samfunnet! Grensene etablerer vi sammen som ett samfunn!

Takk til Tomas som har tipset meg om denne: Johann Hari: How mulitculturalism is betraying women

Fra barnebarn av en terrorist til fredelig verdensborger!

2007-05-03T21:40:00.000+02:00

Forrige uke hadde vi besøk av en bekjent av de jeg deler leilighet med, og som naturlig er når jeg blir spurt om hva jeg driver med, så skal det diskuteres litt politikk. Helt sikkert mindre slitsomt for meg som statsviter å bli bedt om å diskutere politikk enn det er for en lege å diskutere medisin på fritiden ;-)

Vedkommende var sånn ca 27-28 år gammel, og erklærte stolt at han stemte på Likud. Det sa jeg var helt i orden, det er det mange som gjør. Videre sa vedkommende at Menachem Begin var den beste statsministeren Israel har hatt. Fyren var knapt nok født da Menachem Begin gikk av, så jeg syntes det var en litt underlig påstand, men han forklarte at Begin og bestefaren hans hadde vært nære venner. Veldig nære venner. Bestefaren hadde nemlig hatt ansvaret for bombeproduksjonen til Irgun Zvai Leumi (se posten Seierherren skriver historien), og det var ham som hadde laget bomben som sprengte King David Hotel i 1946 hvor 91 mennesker omkom. Han vedkjente seg at bestefaren kunne anses som terrorist. Jeg beroliget ham med at jeg ikke hadde planer om å dømme ham på bakgrunn av hva bestefaren hadde gjort, så vi hadde en fredelig tone hvor vi kunne diskutere videre.

Han var overhodet ikke låst i sin tankegang om Israels suverene rettighet over de okkuperte områdene, og han sa at han så mange problemer med den økonomiske situasjonen til palestinerne. Det åpnet en del dører for meg:

Jeg satte i gang følgende argumentasjonsrekke:

1: Først fremførte jeg påstanden om at de fleste mennesker sannsynligvis er mest opptatt av å sikre et godt og verdig liv for seg og sine. Her var det viktig å få bekreftet enighet, ellers kunne jeg ikke nå langt videre. Min nye venn var helt enig, så her var det bare å kjøre på.

2: Neste påstand var at de tre vanskeligste punktene i konflikten mellom Israel og palestinerne er Jerusalem, bosetningene, og flyktningene. Her åpnet jeg for innspill på hva den jeg diskuterte med mente er det vanskeligste; selv mente han at bosetningene godt kunne ryddes, man kunne sikkert finne på en måte å dele Jerusalem på, men flyktningene var et stort problem. Uansett hva han hadde svart var min tanke å kjøre alle tre inn på det samme spor: nemlig å leve og bo.

3: Deretter avslørte jeg meg selv som markedsliberalist. Hvis den jeg diskuterer med er opptatt av Israels og jøders rettigheter foran andres, så er vedkommende sannsynligvis ikke sosialist (i hvert fall ikke hvis det er en yngre person), så det skal være enkelt å få gjennomslag for synspunktet om at det frie markedet er den beste måten å sikre en optimal fordeling av ressurser på. Nå var jo fyren Likudvelger, av vestlig avstamning, og jeg hadde ingen problemer med å selge dette argumentet. Selv er jeg sosialliberal, så jeg ser behovet for visse reguleringer av markedet, men det kompliserer argumentet, men den diskusjonen klarte jeg å unngå.

For de som bruker samme argumentasjonsrekke, er det viktig at den du diskuterer med er enig så langt.

4: Så nevnte jeg hvordan EU fungerer markedsmessig, Norges forhold til EU, osv, og sa at jeg på bakgrunn av min markedsliberalisme også mener at mennesker som er frie til å reise og bosette seg akkurat der de ønsker, er den beste måten å sikre en optimal fordeling av mennesker på. Mennesker som ønsker å skape et godt liv for seg og sine, bør være frie til å reise der de ønsker. Sånn er det i EU, sa jeg, og pekte på meg selv. Norsk, men bor og arbeider i Danmark. Og jeg kunne bodd og arbeidet hvor som helst det måtte passe meg innenfor EU. Men jeg mister ikke mine rettigheter som nordmann selv om jeg bor i Danmark, og jeg har samtidig tilgang til alle rettigheter som borger i Danmark, med unntak av stemmerett til nasjonalforsamlingen.

5: Deretter sa jeg at jeg skulle ønske at Israel og Palestina en dag blir medlemmer av EU. Dersom israelere og palestinere begge hadde vært medlemmer av EU, ville begge folk kunne reise og bosette seg fritt innenfor EU, men samtidig beholde sitt borgerskap. Det strider kanskje litt mot sionismen at jøder skal flytte tilbake til Europa, men jeg tror ikke mange vil benytte seg av den muligheten. Svært mange jøder har allerede i dag et dobbelt statsborgerskap, men velger likevel å bo i Israel. Det kommer de til å fortsette med. De som derimot kan hende velger å flytte på seg, er palestinere, og især de som bor i flyktningleire. I så tilfelle vil mye av flyktningproblemet være løst. Og noen hundre tusen fra eller til i Europa spiller ikke så stor rolle når det allerede bor 460 millioner mennesker innenfor EU.

6: Det neste argumentet er at i EU, bør palestinske flyktninger få status som borgere av Palestina. Nåværende arabiske Israelere skal selvsagt ikke miste sitt Israelske statsborgerskap. Likevel vil dette beholde Israel som en jødisk og demokratisk stat (noe som er (på kanten av) en selvmotsigelse).

7: Jeg hadde fremdeles vedkommende med meg i argumentasjonen, så jeg kunne komme med sluttargumentet: Dersom både Israel og Palestina er med i EU, og landenes borgere er frie til å bevege seg fritt innen Europa, må de også stå fritt til å bevege seg fritt mellom Israel og Palestina. Det betyr at jødiske, så vel som norske og andre bosettere, står fritt til å bosette seg hvor de ønsker, selv midt i Hebron, og palestinske flyktninger fritt til å bosette seg hvor de ønsker, selv om det måtte være midt i Tel Aviv.

Han kom med litt motargumenter her, som at dette er jo noe Israel har brukt sin hær til gjennom mange år for å unngå innvandring, og ikke minst unngå å bli okkupert av de arabiske nabolandene.

Ja, sa jeg, men som nordmann trenger jeg ikke det norske luftforsvaret eller sjøforsvaret til å passe på meg, jeg har dette, sa jeg, og trakk opp passet mitt.

Fyren så helt sjokket ut og kom med en uttalelse jeg ikke hadde forventet av en som stolt stemmer Likud og som har stor respekt for sin terroristbestefar: han spurte med lengsel i stemmen om han ikke kunne få passet mitt.

Ja, sa jeg, få Israel og Palestina til å slutte fred, få landene med i EU, og du vil være fri til å bosette deg hvor du ønsker i EU, Norge inkludert, og du vil være hjertelig velkommen! Det ville være en glede for meg! Så på den måten kan du få passet mitt!

Fyren hadde faktisk tårer i øynene. Han sa han hadde lært mer av meg den siste timen enn hva han hadde gjort på mange år. Det virket som om økonomistudenten foran meg innså at bestefaren nok hadde kjempet den feile kampen for at man skal kunne leve godt og trygt som jøde. Han innså at han kunne forstette med å være jøde og israelsk, og samtidig også være en del av en større verden!

Hvis det finnes flere som ham, er det kanskje en sjanse for at det en eller annen gang faktisk blir fred her nede!

Slipp Harry fri!

2007-04-29T10:39:00.000+02:00

Foto: IAN HOLDING

Nå er det på høy tide å få avskaffet kongehusene i Europa, vi er nemlig på vei tilbake til middelalderen! Jeg kommer ikke på noen tilfeller i nyere tid hvor mennesker har måtte
dø fordi en vestlig kongelig kjeder seg, men et slikt tilfelle er under oppseiling. Prins Harry kjeder seg (noe som er fullt ut forståelig), og vil i krig (noe jeg ikke forstår).

Ifølge The Guardian er militsene som er lojale til Moqtada al-Sadr klare til å gå etter prinsen når han kommer til Irak. Selv om de ikke skulle få fatt på ham, vil jakten alene koste menneskeliv som ville vært spart dersom prinsen hadde kunne tatt seg en vanlig kontorjobb som de fleste andre normale mennesker.

Harry er selv et offer, og en slave av sitt folk. Han er uten stemmerett, ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og religionsfrihet. For at han skal få seg noe vettugt å ta seg til må han få slippe fri! På ingen måte forsvarer hans offer at vi i det Herrens år 2007 skal få oppleve at britiske menn og kvinner skal ofre sine liv for en prins som kjeder seg!!!!!

Pissed Catholic Mother

2007-04-27T17:45:00.001+02:00

Denne passer godt sammen med budskapet i videoen "Hollywood and God" og ellers i teksten på www.hollywoodblasphemy.com :-)

Om kippah på hodet og hund i bånd

2007-04-27T15:45:00.000+02:00

På tirsdag var det den israelske nasjonaldagen, så jeg tok turen ned til sentrum for å kikke på livet. Jeg hadde forventet en orgie i nasjonalisme som kun 17-mai kan slå, men det var overraskende stille. Sørvest i Israel ble riktignok noen Quassam-raketter skutt fra Gaza som en vennlig hilsen derfra, og noen palestinere ble riktignok skutt og drept i et like vennskapelig svar, men det er jo ingenting ualminnelig i det!

I Jerusalem derimot var gatene ganske så tomme, og de fleste kaféene var stengt. Jeg hadde fått beskjed om at det var vanlig å samle seg i parken under nasjonalforsamlingen (Knesset) for å grille, så jeg tok sikte på Knesset og leitet etter mennesker.

Det første tegn til grilling var en kar som hadde satt seg ned rett ved siden av bilen med grillen sin. "Her blir det folksomt", tenkte jeg, siden man tar til takke med en grillplass like ved der man har parkert.

Da jeg bevegde meg oppover fikk jeg øye på flere slike løsninger. Mye biler, lite gress, og en gjeng rundt en grill her og der. Men jeg tror ikke det var plassproblemer som gjorde at folk ikke forlot parkeringsplassen. Heller latskap tenker jeg, for parken var langt fra så tettpakket som jeg hadde forventet. Vel, de skyggefulle plassene var noe tettere befolket enn de åpne, og det kan forklare litt. I tillegg hadde mange som tydeligvis hadde vært tidlig ute og sikret seg et godt område mellom tre-fire trær spent opp sperrebånd mellom trærne for å få monopol på plassen.

Det som egentlig er tema for denne posten, er at jeg la merke til at hovedvekten av de som hadde med seg hund var påfallende arabiske av utseende. Med andre ord, hund er populært blant sephardi- (øst-) jøder.

Bibel-likevekten (se tidligere post) forklarer også dette fenomenet. Jeg har fra før hørt at ikke-troende sephardijøder velger å bære kippah (den lille kalotten på hodet) på samme måte som konservative og ortodokse jøder, altså hele tiden, ikke bare i synagogen eller ved religiøse tilstelninger. Dette gjør de for å vise at de ikke er arabere.

Dette er trist av flere grunner. Åpenbart synes jeg som ateist at det er trist at ikke-troende velger religiøs symbolikk, men først og fremst trist fordi dette er et tegn på etniske skiller og rasisme. Østjødene har fremdeles lav status sammenliknet med vestjøder, og har opp gjennom Israels historie vært utsatt for mye diskriminering. Palestinerne står "naturligvis" lavere på rangstigen, så det blir dermed forståelig at østjøder ønsker å signalisere sin jødiskhet.

En annen måte østjøder kan gjøre dette på, og som ikke er fullt så trist fra et ateistisk ståsted (men likefullt en konsekvens av religiøse lover, og fremdeles som konsekvens av diskriminering), er ved å eie hunder. Hunder er nemlig et skittent dyr for muslimer, så arabisk-utseende menn og kvinner med hund i bånd er da enten jøder, eller særdeles sekulariserte arabere (særdeles fordi hundehold medfører sosialt stigma for mennesker med en hovedsakelig muslimsk omgangskrets). I min konklusjon må jeg selvsagt ta høyde for at de kan være kristne arabere, men disse utgjør ikke en så voldsomt stor andel av befolkningen, så jeg mener hundehold sender et rimelig sterkt signal om at du er jøde og har rett på like vilkår selv om du er mørk i huden!

Mange sier det ikke blir fred i Midtøsten før israelerne slutter å diskriminere sine egne. Færre hunder i Jerusalem vil være et godt tegn!

Kosher-likevekten

2007-04-23T20:01:00.000+02:00

Og så har jeg lagt mitt første kosher-egg, og det kun en knapp time inn i den israelske nasjonaldagsfeiringen. De to jeg deler hus med, påstår at de ikke er religiøse, men de holder likevel separat oppvask for tallerker, bestikk, kokekar etc, alt ettersom om man har tilberedt og spist kjøtt- eller melkeprodukter fra dem.

Et sånt regime må selvsagt gå dukken når man introduserer en sånn som meg inn i husholdningen. Til vanlig har jeg plasttallerkener og -bestikk til mine skitne spisevaner, men i dag hadde jeg i utgangspunktet laget meg en varm kjøttmiddag, og tenkte da at jeg ikke hadde bruk for å spise av plast. Helt til jeg fikk den glupe idéen å helle litt cottage-cheese over pastaen.

Hadde jeg bodd sammen med ortodokse jøder nå, måtte jeg nok sporenstreks funnet meg et nytt sted å bo. Enda godt de ikke er 'religiøse' de jeg bor med!

Jeg får uansett forsøke å skjerpe meg. Det tar seg ikke godt ut om jeg fortsetter å legge sånne egg.

Jeg må bare innse at jeg har blitt fanget av kosher-likevekten!

Søndag er den nye mandag

2007-04-22T20:08:00.000+02:00

... og lørdag vet jeg ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til ennå.

Jeg forventet at det skulle ta lengre tid enn bare en helg å venne meg til den israelske helgerytmen, men det har gått overraskende bra. Fredagen var i grunn den snåleste dagen. Jeg droppet å spise frokost fordi det er en kaffe- og sandwichbar rett innenfor metalldetektorene i bygget der jeg låner kontor, men det første hintet om at dette ikke var en vanlig fredag var at det kun stod en vakt i porten, hvor det vanligvis er et massivt oppbud av sikkerhetsfolk, og kaffebaren var selvfølgelig stengt! Nå er det heldigvis sånn at man knapt kan løpe sekstimeteren mellom kaffebarene inne på universitetet (der har Århus Universitet virkelig noe å lære!!!), så jeg kunne konstatere at frokosten likevel var sikret da jeg rundet neste hjørne.

(En stille hovedinngang lørdags ettermiddag)

Videre måtte jeg ta meg tidlig fri, for butikkene stenger sånn i 14-15-tiden på fredagene, og helt stengt på lørdagene (i hvertfall i Jerusalem. Det er visstnok ett marked her som holder åpent, hvor 33% av de som går der er kunder, 33% er ultraortodokse jøder som bruker hviledagen til å protestere mot de handlende, og 33% er turister og politi som kommer for å holde øye med spetakkelet).

Før jeg gikk og handlet hadde jeg en prat med min tedrikkende venn nede på vaktrommet, og han anbefalte meg å ikke ta for langt av sted alene på fredagskvelden, siden man aldri vet hvilket budskap imamene finner på å bringe til sine lett antennelige menigheter, og så jeg ikke uforvarende rusler inn i menneskemengder på vei ut fra moskeene. Jeg tviler på at det er så ille som han får det til å høres ut, men jeg hadde ikke noe spesielt behov for en lengre rusletur på egenhånd uansett, så jeg gikk og gjorde unna helgehandelen og tok det rolig resten av dagen.

Lørdagen tok jeg med meg en bok og satt meg på en utkikksplass oppe ved universitetet, men en fremragende utsikt over Øst-Jerusalem og Gamlebyen. Etter å ha fått grillet min nyklipte skalle lenge nok fant jeg meg en kafe like utenfor hovedinngangen, og tilbragte resten av ettermiddagen der. Selv om byen var stille, og nesten ingen trafikk, gikk jeg rundt med lørdagsfølelse som naturlig er på en lørdag, og det var vel først da jeg gikk ut for en pils på kvelden at søndagsfølelsen begynte å komme krypende. Ikke særlig livlig i den lokale studentpuben, nei. Men, men, det var i det minste øl å få.

(Gamlebyen, sett fra Mt. Scopus i nord-øst)

I dag var det derimot helt vanlig mandag (problemene med å komme seg opp etter et par drinker kvelden før var også de samme :-). Det var overhodet ingen søndagsfølelse å spore i det hele tatt, og det var simpelthen utrolig snålt å se NRKs søndagsrevy nå i kveld!

Men i morgen er det ikke tirsdag, for nå kommer det to fridager på rad, med minnedag over de falne fra Israels kriger i morgen, og Israels nasjonaldag i overimorgen. Jeg er spent på hvilken dag det er på onsdag!?!

Spar dere bryet!

2007-04-22T19:59:00.000+02:00

Til de av dere som ikke har lest kronikken min som jeg linker til i høyre kolonne: spar dere bryet med å lese den, moralistene som er mest opptatt av å signalisere sin egen moralske overmenneskelighet har vunnet, så den er uten betydning nå!

(Med mindre dere vil vite hvorfor det bærer galt av sted å blande inn moral i kriminaliseringsdebatten!)

Sludder og vrøvl

2007-04-18T21:25:00.000+02:00

Utmerket kronikk i Jyllandsposten i dag av Alex Wittendorff, dr. phil., fhv. lektor [førsteamanuensis] ved Institut for Historie, Københavns Universitet.

Vedrørende sludder og vrøvl

I sandstorm som i snøstorm…

2007-04-17T22:51:00.001+02:00

… tegner ungene på bilrutene. Det hebraiske universitetet ligger på en høyde øst for Øst-Jerusalem, altså et stykke inn på Vestbredden. Muren, gjerdet, sikkerhetsbarrieren eller apartheidmuren (velg navn etter eget forgodtbefinnende), snirkler seg tett inntil universitetet enkelte steder, andre steder ligger det palestinske hus bare et steinkast fra botanisk hage, og her hvor jeg bor, har universitetet bygget sine studenthjem rundt noen få boliger til flyktninger etter 1948. Disse flyktningene bruker de samme inngangsportene som studentene, og de samme parkeringsplassene, og noe annet skulle da bare mangle. Men som den Uzi-bærende sikkerhetssjefen med mastergrad i politisk islam sa til meg da han inviterte meg inn på te da jeg kom i går: de skaper en del trøbbel for ham. Jeg kommenterte ikke hvem som egentlig skaper mest trøbbel for hvem her, men at naboskapet ikke er helt enkelt kunne jeg med selvsyn konstatere på vei inn fra sandstormen som herjer utenfor: noen hadde tegnet et hakekors på bakruten til en av bilene som står parkert utenfor inngangspartiet mitt. Det er lenge siden jeg har sett den slags på parkerte biler i Bergen. I Jerusalem av alle steder får jeg det rett i trynet allerede andre dagen.

Øst for Øst-Jerusalem

2007-04-17T22:26:00.000+02:00

Symbolikken blir tydelig med slike kontraster.

Sitter man i amfiteateret ser man ned på Vestbredden

og på muren som snirkler seg i åsene tett ved.

Seierherren skriver historien

2007-04-17T21:53:00.000+02:00

Det er en velkjent sak at det er seierherrene (og overmakten) som får hånd om historieskrivingen. På min første dag i Israel ble jeg vist rundt i Tel Aviv, og vi fulgte strandpromenaden ned i retning Jaffa. Ved stranden like før Jaffa ligger et museum til ære for den jødiske motstandsbevegelse Irgun Zvai Leumi (IZL), ledet av Menachem Begin. Museet kan sees som et symbol på overtakelsen av Jaffa, tendensene til borgerkrig mellom de jødiske fraksjoner (skipet Altalena som fraktet våpen til IZL ble skutt i senk ved Tel Avivs strand av styrkene til den provisoriske regjeringen ledet av Ben-Gurion), og som et symbol på gjenreisning og standhaftighet (en moderne glassfasade er bygget over ruiner etter kampene).

I det jeg kommer inn, sitter det en kar i vanlig tøy og ber om å få sjekke sekken min. Etter at han har sett alt som er oppi, ber han meg sette den fra meg. Greit nok. Den neste jeg møter er en ung billettør som er kledd i moderne militæruniform. ”Jammen jøss”, tenker jeg, er ikke dette museet etter en terrororganisasjon, da? Greit nok at sivile vil opprettholde et slikt museum, men er dette noe staten driver, og i tillegg setter vernepliktige til å drive?

Ganske riktig, etter å ha betalt får jeg en brosjyre hvor det øverst står: ”State of Iarael [sic.], Ministry of Defense / Museums Unit”

Så til mitt poeng om historieskrivning. For meg blir det nemlig ganske perverst at forsvarsministeriet til en moderne stat skal gi meg en museumsbrosjyre hvor det på forsiden står at ”The I.Z.L. was a Jewish underground organization active in Palestine from 1931-1948, which retaliated against the anti-Jewish terroristic Arab attacks and rebelled against the British regime’s ”White Paper” policy, …”. Merk dere ordlyden som beskriver jødiske versus arabiske operasjoner, og merk dere underdrivelsen av operasjonene mot britene. I brosjyren finnes det ikke ett eneste ord om operasjoner som bombingen av det britiske sivile hovedkvarter i King David Hotel, hvor 91 mennesker mistet livet. Jeg kunne heller ikke se noe om den bombingen inne i museet, men jeg tok meg heller ikke tid til å gå rundt og kikke på alt (med andre ord, det kan være at bombingen er med i utstillingen).

Men, men. Rett skal være rett. Menachem Begin er ikke den eneste terrorist som har blitt opphøyd til statsleder og fått muligheten til å definere sin egen historie og bygge sine egne museer!

Militant ateisme?

2007-04-13T17:36:00.000+02:00

Det river og sliter i meg. På den ene siden føler jeg for å være en myk ateist som respekterer andres tro, mens jeg på den andre siden har en viss sympati for typer som Sam Harris som legger seg ut med enhver troende, og som mener at de farligste er de økumeniske religiøse (og forsåvidt også de religionsrelativistiske ateister) som forsøker å forsone og bygge broer.

Språkbruken fra de religiøse er klar: de føler seg tydelig truet av de aktivistiske ateister. Ateister som ikke holder sin ateisme for seg selv blir stemplet som neo-ateister, misjonerende sekularister, zealous disbelievers, og som i denne kronikken (As religious strife grows, atheists seize pulpit), hvor Michel Onfray utpekes som den militante ateismes franske yppersteprest!

Det slår meg at religiøse ikke klarer å se ateisme som ikke-tro. Det er mulig det rett og slett er umulig for troende å forestille seg at det ikke går an å tro. Dermed blir ateister kategorisert som de som tror at det ikke finnes noen gud.

Men det er kanskje naivt av meg. Det kan være et element av en slik misforståelse i deres språkbruk, men jeg antar at språkbruken i all hovedsak er bevisst. Og det er kanskje naturlig at man svarer med samme mynt som man får kastet mot seg?

I denne kampen står ateistene nemlig alene. Selvsagt kan de inngå allianser med økumeniske kristne, jøder, muslimer og hinduister i sin kamp mot religiøse dogmer, som for eksempel i bekjempelse av AIDS, kampen for kvinners og homofiles rettigheter, eller bekjempelse av terrorisme, men til syvende og sist står ateistene alene mot alle trosretninger. Kanskje burde ateistene valgt sine kamper med omhu, og ikke gått løs på enhver troende, men holdt på sine strategiske allianser i kampen mot de mest perverse resultatene av religion? Likevel har jeg forståelse for de som ikke ser seg tjent med slike uhellige allianser, men derimot skyter mot enhver troende som kommer imellom.

Uansett er ikke den moderne ateisme så militant at den faktisk bruker våpen eller selvmordsbombere i sin kamp for å sekularisere verden, så det blir fullstendig feil å sammenlikne engasjerte ateister med de virkelige militante troende, selv om standhaftige ateister risikerer livet for sin ikke-tro!

Slutt med helligdagene!

2007-04-09T17:01:00.000+02:00

Jeg kan ikke annet enn å stemme i Lars-Henrik Michelsens velkomsthilsen til Rune Aale-Hansens påskeutspill!

http://www.smp.no/default.asp?page=1003&item=901354,1&lang=1

http://www.uv.no/arkiv/pressemeldinger/unge-venstre-vil-ha-roddags-konto/

Hilsen en som ikke har tatt seg fri i påsken :-D

Det er mangt man skal slåss om!

2007-04-09T14:07:00.000+02:00

Ultra-ortodoks ungdom i gatekamper med politi pga brødsalg!!!

http://www.haaretz.com/hasen/spages/846651.html

Hvordan skal det noensinne bli fred???

Bibel-likevekten

2007-04-07T16:44:00.000+02:00

Under en runde med belgisk øl og skotsk whisky i fjor sommer, kom en skotte, en danske, en australier og undertegnede i diskusjon om amerikansk religiøsitet. Mark (skotte i USA) presenterte sin teori om bibel-likevekten. Den går som følger:

Forestill deg at du og din familie flytter til et nytt sted hvor som helst i USA, men utenfor de store byene. Du trenger et sosialt nettverk, og din ektefelle trenger en jobb. Hva gjør dere?

Dere går i kirken!

Kirken er den primære sosiale møteplass i en hvilken som helst amerikansk småby, og du kommer ikke utenom den, hverken på onsdagskvelder (sosialt) eller på søndagsformiddager (man må gå til messe dersom man skal ha en unnskyldning til å treffe naboer på onsdagskveldene).

Du kan selvsagt la være, men regn ikke med særlig mye kontakt med dine naboer, og du kan anse det som utelukket at din ektefelle får en jobb i nærheten. Resultatet er at du svelger din ateistiske stolthet, og går i kirken. Regn også med at du som nytilflyttet kan få din tro testet når du møter til kirkekaffe på onsdagene, så det er en fordel at du leser litt i bibelen innimellom onsdagstreffene.

Men du er ikke alene om det! Hvis du føler deg dratt mot kirken, kan du regne med at det også er andre som dras i samme retning.

Problemet med bibel-likevekten i USA er at den er stabil, en såkalt Nash-likevekt, hvor du ikke alene kan bryte ut og finne på noe annet som gir deg et bedre individuelt resultat. Det perverse resultatet av denne likevekten er at det er flere som møter til messe uten å tro.

Jeg tror faktisk denne bibel-likevekten er så sterk at det egentlig finnes langt flere ateister enn de få fem prosent av amerikanere som tør innrømme det!

Bibel-likevekten er som sagt stabil på den amerikanske landsbygden, men den finnes også i Norge, dog i sameksistens med flere alternative likevekter. Den er altså ikke fullt så stabil i Norge. Men hvis du tenker deg om, finnes det flere ganger i ens liv hvor man blir dratt mot kirken. Når venner av meg velger kirkelig vielse, så synes jeg jo faktisk at det er hyggelig å gå i vielsen deres, når familie av meg velger å døpe sine barn, så synes jeg det ikke er fullt så hyggelig, men det ville da være ekstremt respektløst å ikke møte til dåpen. Ofte hender det at foreldrene til de nyfødte ikke bryr seg så mye om dette med kristen dåp, men føler press fra barnets besteforeldre og oldeforeldre å døpe sitt barn. Selv må jeg innrømme at jeg er konfirmert, og det var først og fremst mitt ønske om å ikke skuffe mine besteforeldre som ledet meg til å ta i mot nattverd den eneste gangen i mitt liv. Og ikke minst, hvem nekter å gå i en begravelse fordi den holdes på statskirkelig grunn?

Kun 22% av danskene tror på Jesu oppstandelse, mens øvrige 30% er i tvil, og kun 10% tror på djevelen og helvete. Jeg vil anta at de som tror at Maria var jomfru ligger et sted mellom disse 10 og 22%. Likevel er 83.1% av den danske befolkning registrert som medlemmer i folkekirken.

Det er en sterk bibel-likevekt, det!

Politisk kompass

2007-04-06T16:22:00.000+02:00

Jeg er veldig nysgjerrig på hvor mine lesere plasserer seg på det politiske kompasset som jeg linker til på høyre side. Selv plasserer jeg meg med verdien 3.88 på den økonomiske skala (sentrum med helning mot høyre) og verdien -8 på den sosiale skala (tilnærmet sosialanarkist). Hvor havner du?

Kjære biskop Kvarme!

2007-04-06T10:46:00.000+02:00

Jeg velger her å resirkulere et brev til biskop Kvarme som finnes uttallige steder på nettet. Jeg har ikke funnet ut hvem det opprinnelig kommer fra, men ikke kreditér det til meg! Hvis noen kjenner opphavskvinnen eller mannen, så setter jeg pris på å få vite hvem som skal krediteres:

"Takk for kampen for den rette tro og at homofilt samliv ikke er forenelig med Bibelen og kristendommen! Det står jo klart i 3. Mosebok 18/22 at homoseksualitet er en vederstyggelighet...så det er jo ikke noe å snakke om!
Men nå trenger jeg noen råd om hvordan jeg skal leve etter Guds bud:

1. Hver gang jeg brenner en okse som et offer, vet jeg at dette gir en duft som velbehager Herren (3. Mosebok 1/9). Problemet er naboene!

2. Jeg ønsker å selge datteren min som slave (2. Mosebok 21/7). Med det prisnivået vi har i dag - hva mener dere er rett pris?

3. I 3. Mosebok 25/44 står det helt klart at jeg kan eie både mannlige og kvinnelige slaver så lenge de er kjøpt i et naboland. En venn av meg sier dette bare gjelder for svensker, og ikke dansker. Her trenger jeg litt hjelp - kan jeg eie dansker?

4. Jeg har en nabo som insisterer på at han skal arbeide på sabatten. 2. Mosebok 35/2 er helt tydelig på at han skal drepes. Er jeg moralsk ansvarlig for å gjøre dette selv?

5. En venn av meg mener at selv om det er en vederstyggelighet å spise skalldyr (3. Mosebok 11/10), så er homoseksualitet verre. Jeg er uenig!! Hvem har rett?

6. I 3. Mosebok 21/20 står det klart at jeg ikke må nærme meg Guds alter dersom jeg ser dårlig. Jeg innrømmer at jeg er nærsynt og bruker briller. Må synet mitt være helt perfekt eller opererer vi med litt slingringsmonn her?

7. De fleste av vennene mine går til frisøren. De klipper håret på sidene og tar skjegget i kantene. Dette er tydelig en synd i Følge 3.Mosebok 19/27. Hvordan bør de straffes?

8. Jeg har lest i 3. Mosebok 11/7-8 at jeg ikke må røre rester av en død gris, fordi det gjør meg uren. Kan jeg likevel spille fotball dersom jeg har hansker på?

9. Min onkel har gård. Han synder mot 3. Mosebok 19/19 fordi han planter to ulike avlinger på samme jorde. Kona er ikke noe bedre, fordi hun går med klær som er laget av to ulike stofftyper (blanding av bomull og polyester). Han har også den uvanen at han banner mye. Er det virkelig nødvendig at vi samler hele byen for å steine dem ( 3.Mosebok 24/11-16)? Er det ikke like greit å brenne de til døde i et familieselskap - slik vi pleier å gjøre med mennesker som ligger med sine slektninger (3. Mosebok 20/14)?

Jeg vet dere har gått i dybden på denne type problemstillinger. Jeg er sikker på at dere kan hjelpe meg. Takk for påminnelsen om at Guds ord er evig og uforanderlig!!

Mvh en fallen sjel i mørkets dal."

Gudsteorier

2007-04-05T19:21:00.000+02:00

Følgende argumentasjon ligger til grunn for min ateisme:

1: Teorier som ikke er falsifiserbare er ikke valide.
2: Teorier som ikke er valide er bare bullshit.
3: Gudsteorier som er falsifiserbare vil alltid tape mot nullhypotesen om at det ikke finnes noen gud, med mindre de er så generelle at de mister all teoretisk substans.

Vitenskapelig sett finnes det altså ingen gud. Min ateisme er altså ingen tro, men er vitenskapelig basert, og vil motstå enhver signifikanstest mot hypoteser som sier det motsatte.

Og sist men ikke minst:
4: Gudsteorier som ikke er falsifiserbare er bare bullshit!

Monarkiet som moralens vokter?

2007-04-05T16:43:00.000+02:00

Det finnes ingen allmenn moral. Min egen mangel på dannelse og respekt for konge og fedreland burde være argumentasjon nok for at det ikke finnes moralske normer som alle kan tilslutte seg. Selvsagt kan det finnes et moralsk fellesskap som på et aggregert nivå utgjør et flertall av befolkningen, men jeg skal ha meg frabedt at et moralsk flertall dikterer mine holdninger for meg.

Jeg var på konferanse for samfunnsøkonomer i Amsterdam forrige helg. Rasjonelle teoretikere er ikke lengre hva de engang var. Selv tidligere studenter av teoretikere som Mancur Olson går rundt og omfavner myke teorier om sosial kapital og annet fjas.

En danske deltok med et paper om økonomisk vekst og reformer i republikker og monarkier, hvor han antyder at den komparative styrke som monarkier fremviser kanskje kan forklares ut fra at monarker har en sosialt stabiliserende rolle. Han nevner ikke at det stabile politiske miljøet rett og slett kan skyldes fraværet av maktsøkende presidenter. Nå var det ikke dette som provoserte meg mest, men vedkommendes uttalelse under lunsjen at monarker fungerer som den allmenne morals vokter, og at det i seg selv er et argument for at de skandinaviske landene skal beholde monarkiene sine.

For noe vås! For det første skulle jeg altså få høre fra en økonom at det finnes allmenn moral, og for det andre skulle jeg få høre fra en ung danske at det er bra vi har monarker til å vokte denne.

Skal vi altså la mennesker fødes uten menneskerettigheter inn i arkaiske institusjoner fordi det moralske flertallet vil diktere sin dronning til å refse avvikere som undertegnede???

Nei, gi meg heller de kyniske rasjonelle teoretikere tilbake!

Skjærtorsdag

2007-04-05T16:22:00.000+02:00

I dag er det skjærtorsdag, og en ypperlig dag til å starte denne bloggen på. Jeg har opprettet den i anledning av at jeg rett etter påske reiser til Jerusalem for å oppleve den religiøse galskaps høysete i nesten tre måneder.

Noen vil kanskje spørre seg hvorfor jeg reiser etter påske, men til mitt forsvar vil jeg si at jeg ikke er en ateistisk masochist. Jeg gidder ikke sitte midt i Jerusalem og sture mens alt er lukket rundt meg. Jeg har det vanskelig nok å forholde meg til 2x2 dagers lukking av butikker i Danmark, hvordan i all hverden skulle jeg kunne klare meg under Pesach i Israel???