Regjeringen må si nei til datalagringsdirektivet!

Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv oppfordrer regjeringspartienes forhandlere til å si et endelig nei til at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Borgerinitiativet følger opp bloggstafetten mot datalagringsdirektivet fra i sommer.

Mandag 28.september møtes forhandlerne til Ap, SV og SP for å bli enige om regjeringens felles program for den neste fireårsperioden. Oppfølgeren til Soria Moria-erklæringen.

14.juli i år ble bloggstafetten mot datalagringsdirektivet lansert. Over 130 bloggere oppfordret partiene generelt og regjeringen spesielt om å ta stilling til EUs datalagringsdirektiv, og si et klart og tydelig nei til at direktivet skal bli norsk lov. I tillegg ble partiene oppfordret til å si ja til om nødvendig å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen for å stanse direktivet.

Av stortingspartiene har Venstre og SV programfestet å bruke reservasjonsretten mot direktivet. FrP og SP har landsstyrevedtak om det samme. KrF er mot direktivet, men vil se konsekvensene av å bruke reservasjonsretten. Høyre er ikke villig til å bruke retten, mens Ap ikke har tatt stilling til direktivet ennå.

En rekke partier utenfor Stortinget, organisasjoner og enkeltpersoner har tatt klart og tydelig stilling mot at direktivet blir en del av norsk lov, og oppfordrer regjeringen til ikke å ta direktivet inn i norsk lov. Siden januar 2008 har det eksistert ulike former for opprop, epostaksjoner, Facebook-grupper som alle er motstanderen av datalagringsdirektivet.

I juni 2008 sa to av våre fremste jurister på europarett Finn Arnesen & Fredrik Sejersted ved senter for europarett, UIO, i en betenkning bestilt av IKT-Norge at det ved bruk av reservasjonsrett materielt sett synes å være svært beskjedne deler av EØS-avtalens Vedlegg IX som vil bli direkte ”berørt”. Samtidig sa regjeringens egen personvernkommisjon at de ikke kunne støtte en innføring av direktivet fordi grunnlaget for innføring av direktivet ikke er tilstrekkelig dokumentert.

Gjennom bloggstafetten tidligere i år og Borgerinitativet nå forener vi kreftene for å stå sterkere sammen. Vi synliggjør en uvanlig bred politisk allianse for personvern og mot datalagringsdirektivet. Alliansen strekker seg inn i regjeringspartiene.

Datalagringsdirektivet er et angrep på den retten hver og en av oss har til å beskytte vårt privatliv. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.
I februar iår ble det klart at EU-direktivet må innføres, efter at EU-domstolen avsa dom i saken Irland hadde anlagt mot EU-kommisjonen.

Vi som publiserer dette oppropet slutter oss til "Borgerinitiativet mot EUs datalagringsdirektiv", og er enige i oppfordringen om å be be Ap, SV og SP gjennom regjeringsforhandlingene si et klart og tydelig nei til at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.


Dette verk av Per Aage Pleym Christensen, Lars-Henrik Paarup Michelsen, Carl Christian Grøndahl og Knut Johannessen er lisensiert under enCreative CommonsNavngivelse-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge lisens.

Evaluering - ikke helt ennå

Jeg kommer på et tidspunkt til å komme med en evaluering av modellene kontra valgresultatet, men jeg har ikke helt overskudd ennå, siden jeg skal følge en nær venn gjennom 26 år til graven på fredag.

Kort sagt vil jeg si at de formelle modellene viste sin styrke gjennom sommeren, men de sviktet for noen parti totalt i valget. Det viser kanskje at partioppslutning ikke er en så sterk autoregressiv prosess som meningsmålingene kan gi inntrykk av.

Jeg mener likevel de har vært et nyttig redskap til å overvåke utviklingen i partioppslutningen, og modellene kan bidra til å belyse valget på en måte som valgforskernes tradisjonelle "linjalmetode" ikke kan gjøre.

Det er også en mulighet for at det er meningsmålingene som har sviktet. Vektingen mot 2005-valget kan ha bidratt til at Venstres oppslutning har vært holdt kunstig høyt, og at vi i Venstre derfor ikke vurderte risikoen for å falle under sperregrensen. Det var nok en tabbe av både oss og meningsmålingsbyråene.

Jeg tar gjerne imot kritikk og kommentarer her på mine blogginnlegg gjennom sommeren, og vil prøve å få det med i oppsummeringen.

Dårlig nytt for Arbeiderpartiet og FrP!

Det finnes en omfattende litteratur om effekten av økonomiske forventninger på partioppslutning i Storbritannia. I Norge har dette ikke vært testet før, til tross for at Sparebankforeningen i samarbeid med TNS Gallup har målt økonomiske forventninger blant husholdninger fra 1992.

Nye tall fra Sparebankforeningen kom i dag, bare noen dager før neste valg, så dette må vi få analysert kjapt:

(Forventningsbarometeret står også omtalt på: VG / DinePenger, E24)

Jeg har derfor laget såkalte ’popularitetsfunksjoner’ for de norske partiene. Data på partioppslutning har jeg fått fra Bernt Aardal, og jeg bruker kvartalsvise data fra fjerde kvartal 1997 og frem til tredje kvartal 2009. De siste dataene er altså blodferske, og data for tredje kvartal 09 inkluderer oppslutningen så langt i september.

Jeg får da en tidsperiode over 48 kvartal, og tre stortingsperioder. Oppslutningen i valgmåneder er valgresultat, ellers er det brukt gjennomsnittstall.

Jeg estimerer følgende modell for hvert parti:

Oppslutning = konstant + forventninger + tid + stortingsperiode 2001-05 + stortingsperiode 2005-09 + tid*periode01-05 + tid*periode05-09 + valg.

Jeg foretar ’stepwise’ regresjoner, og tar bort den minst signifikante variabelen for hver runde, inntil jeg sitter igjen med en modell som kun inneholder signifikante variabler (med robuste standardfeil).

Jeg får da følgende resultat (hvis du ikke vil lese små desimaltall vil jeg anbefale å bla videre nedover, jeg lover at det blir interessant - grafikken er dessverre heller ikke så god, men den blir skarpere hvis man klikker på tabellene - åpner ikke i nytt vindu):

Rødt:

SV:

AP:

SP:

Venstre:

KrF:

Høyre:

FrP:

Andre:

Som dere kanskje kan se, så har forventninger falt bort fra SV og andre parti, hvilket betyr at økonomiske forventinger er uten betydning for disse partiene. Videre har forventinger et negativt fortegn for Arbeiderpartiet og FrP, og et positivt fortegn for de øvrige. Det betyr at AP og FrP taper oppslutning på økende forventinger, og vinner oppslutning på synkende forventinger. For spesielt Høyre og KrF, men også Venstre, gir økende forventninger derimot økende oppslutning, mens fallende forventninger gir fallende oppslutning.

Tabellen under viser hvordan dette slår ut i dagens tall. Den første kolonnen viser effekten av forventningene, den neste kolonnen viser nivået på forventningene i første kvartal 2009 og hvordan det slår ut i prosentpoeng for de enkelte partiene, deretter nivået på forventningene i tredje kvartal, så kommer en kolonne med differansen mellom første og tredje kvartal, og helt til slutt den estimerte oppslutningen for partiene i tredje kvartal.

Tallene betyr at både AP og FrP taper over to prosentpoeng hver på de lyse tidene sammenlignet med hvordan forventningene var i første kvartal, mens Høyre vinner over to prosentpoeng, og KrF nesten halvannet!

Noen parti ligger tett på snittet av meningsmålingene, mens spesielt AP ligger en del under, og Høyre en del over. I tillegg får jeg en overtilpasning for september 09 (sum = 101.3%). Ett eller flere parti er dermed garantert beregnet for høyt.

Siden jeg her har brukt kvartalsvise data (forventningsbarometeret kommer kun kvartalsvis), har jeg mindre presisjon i modellene mine enn i de prediksjonsmodellene jeg tidligere har vist til her på bloggen. Jeg vil derfor ikke bruke denne modellen som prediksjonsmodell for valget (jeg står ved min tidligere prediksjon), men funnene her viser klart og tydelig hvilken effekt økonomiske forventninger har på partioppslutningen. Det kan være andre forhold som gjør at partienes oppslutning avviker noe fra dette, men funnene her viser at Høyre har nå noe å strekke seg etter, mens Arbeiderpartiet bør kjempe for å holde på oppslutningen sin.

Hvordan kan så disse funnene forklares?

Teoretisk sett tilsier den såkalte stabilitetshypotesen at økonomisk ansvarlige parti skal tjene på dårlige tider, mens de partiene som er verdiorienterte eller postmaterielle skal tjene på gode tider. Det siste passer for KrF og Venstre, mens det første kun passer for Arbeiderpartiet. Høyre avviker dermed fra denne teorien. FrP derimot er ikke så lett å plassere i denne teorien, men teorien ble utviklet etter de strukturelle endringene i det danske partisystemet etter valget i 1973, da ’jordskredsvalget’ brakte fem nye parti inn i Folketinget, deriblant det danske Fremskridtspartiet. Problemet her er at FrP i så tilfelle ville være et parti som skulle tjene på økende forventninger. Resultatene mine viser derimot at FrP tjener på synkende forventninger. Helt hvordan dette henger sammen skal jeg ikke prøve å forklare her, men det ligger åpenbart materiale her til grundigere forskning.

Uansett er konsekvensene av de forbedrede økonomiske forventningene at FrP og AP kommer til å gjøre et dårligere valg enn dersom nordmenn hadde hatt et dystrere syn på fremtiden!

------------------------------------------------------------------------------------------------

Oppdatert 22.00: Jeg har også sjekket mot inflasjon og arbeidsledighet, og det varierer noe hvilke økonomiske indikatorer som slår ut for hvilke parti, men mønsteret er det samme, bortsett fra at jeg nå også får en signifkant økonomisk indikator for SV. SV synes å tjene på økende arbeidsledighet, hvilket blir enda mer interessant når man sammenligner med Rødt, som taper på økende arbeidsledighet! Men alt dette tror jeg jeg må spare til en akademisk artikkel om emnet.