Fukuyama (og Ludvigsen) om integrering

På fredag deltok jeg i et mini-seminar med Francis Fukuyama, hvor temaet var hans artikkel ”Identity and migration”, og det ellers ble diskutert litt løst og fast. Siden dette var et eksklusivt møte, og er noe jeg har større politisk interesse i, enn akademisk, lot jeg deltakere i Venstre sitt interne debattforum få komme med innspill.

Roger Axelsson skrev til meg:

"I Europa har vi valgt å ha korporatisme - dvs. å akseptere å behandle folk i grupper etter etnisitet, religiøs tilhørighet etc. - og likebehandle grupper. Dvs. at staten bl.a. gir tilskudd til alle religiøse samfunn.Frankrike har valgt å forby religiøse symboler i skolen - dvs skille stat og kirke, inkl det å vise sin religiøse identitet i det offentlige rom, som skolen er.I USA forholder man seg til individer og forbyr religiøse teorier/tro i offentlige skoler. Selvfølgelig med kontinuerlig press fra de religiøse gruppene som vil integrere religion og stat.Venstre har valgt å støtte alle religiøse grupper, og tillate at individer fra disse gruppene bærer symboler på sin gruppe-tilhørighet også i skolen. Hijab m.m.Vi ligger nær den Nederlandske modellen, slik jeg ser det."

Ifølge Francis Fukuyama, er den nederlandske modellen ikke bærekraftig. Den vil med andre ord på et eller annet tidspunkt møte et bristepunkt, og bryte sammen. Det blir i så tilfelle ikke pent.

Den ene løsningen er å forsegle grensene våre. Som Philippe Legrain påviser, men som har tråder tilbake til Adam Smith og Georg Hegel, er det verken mulig eller lønnsomt. Og *ingen* i Venstre mener vel heller at det er ønskelig. Så vi må finne en annen løsning.
Vi må altså foreta et valg, og om det valget, skriver Roger:

"Og veivalget (min tolkning): 1) en stat som forholder seg tolerant til grupper (støtter kristne, jødiske, muslimske skoler, religiøse samfunn og sykehjem), eller 2) forholder seg til individer, med en begrenset stat grunnet på liberale verdier og rom for individet (ingen konsesjoner/særfordeler til grupper, og ihvertfall ikke til religiøse)."

Den nederlandske modellen (valg 1) er allerede dømt til å bryte sammen. Fukuyama skriver i End of History at “den liberale stat er … rationel, fordi den forsoner … konkurrerende anerkendelseskrav [fra ulike etniske, nasjonale, religiøse, sosiale og øvrige grupper] på den eneste mulige, gensidigt acceptable basis, dvs. på basis af den enkeltes identitet som menneske” (s. 217 i dansk oversettelse), og at “relativismen – som hævder, at alle værdier blot er relative, og angriber alle ’priviligerede perspektiver’ – må i sidste ende underminere også de demokratiske og tolerante værdier. Relativismen er ikke et våben, der kan rettes selektivt mod de fjender, man nu vælger sig. Den rammer alle uden forskel og skyder benene væk under ikke blot ’absloutisme’, dogmer og overbevisninger i den vestlige tradition, men også samme traditions fremhævelse af tolerance, mangfoldighed og tankefrihed. Hvis intet er absolut sandt, hvis alle værdier er kulturelt bestemte, så må skattede principper som lighed mellem mennesker også skrottes” (s. 344).

Altså blir valg nr. 1 ikke holdbart, noe jeg er enig med Fukuyama i. Spørsmålet blir så hvordan vi kan gjennomføre valg nr. 2?

Sånn som jeg forstår Fukuyama, vil løsningen være amerikansk med tanke på individorientering, og EU-ropeisk i den form at statsgrensene ikke nødvendigvis behøver å representere grensene for nasjonal identitet. At Belgia nå er truet av splittelse, tror jeg ikke Fukuyama kunne forestilt seg for 15 år siden.

Men: Fukuyama advarer, både i End of History, i sin artikkel Identity and Migration, og i diskusjonen på fredag, om at individorienteringen og grenseløsheten ikke må ta en form som utvisker nasjonal identitet, men må gis en form som både er tydelig (positiv), og som er åpen for at innvandrere kan ta del i samme nasjonale identitet, og dermed gjøre fellesskapet post-etnisk. Vi må altså gi vårt fellesskap en ramme og et innhold som åpner for at vi kan ha et fellesskap innenfor våre statsgrenser, som ikke er definert av at vi er født innenfor grensene, eller tilhører spesielle grupper.

I dette fellesskapet, skal vi altså ikke slutte å gå med norske flagg på 17-mai, eller slutte å sette opp Slaget på Stiklestad, og vi bør ifølge Fukuyama heller ikke gjøre som i Bergen på 17-mai, å tillate at folk får gå med et hvilket som helst flagg i borgertoget (selv om det kanskje sier mer om bergenseres problematiske forhold til resten av Norge, enn det sier om fellesskapsløs integrering i Bergen). I stedet skal vi la våre innvandrere få lov til å gjøre sine egne tolkninger av hvordan det er å være norsk i et post-etnisk Norge. Vi skal altså gjøre vårt flagg om til et symbol for det post-etniske fellesskap, sånn at alle kan bære det med stolthet på 17-mai: hvite, kristne nordmenn, så vel som ateister, muslimer, bergensere og andre innvandrere.

Klarer vi å skape et post-etnisk fellesskap, mener jeg at vi også klarer oss uten den nederlandske modellen. Samer, somaliere og sunnmøringer vil alle ta del i det norske, hver på sin individuelle måte, men stadig som en del av fellesskapet.

Hvordan definerer vi så grensene for dette fellesskapet? I End of History skriver Fukuyama at “de post-historiske lande … har … haft vanskeligt ved at formulere noget retfærdigt princip om udelukkelse af udlændinge, der ikke virker racistisk eller nationalistisk og derfor er i strid med de universelle rettighedsprincipper, de som liberale demokratier er forpligtede på. Alle udviklede demokratier har begrænset immigrationen på et eller andet tidspunkt, men det er normalt sket med, hvad man kunne kalde dårlig samvittighed” (s. 291-292).

Vår fremtidige velstand er avhengig av innvandring, men fullstendig fri innvandring, som enkelte også i Venstre ivrer for, skaper et press mot velferdsstaten, og dermed også vår velstand. Fullstendig fri innvandring, spesielt hvis den er så fri at den overhodet ikke reguleres, vil heller ikke være i stand til å kreve av innvandrerne at de tar del i fellesskapet, og dermed vil det være mer sannsynlig at innvandrere som kommer med en etnisk identitet definerer seg i kontrast til det post-etniske fellesskapet, enn at de definerer seg som en del av det post-etniske fellesskap.

Jeg vil derfor våge å foreslå det som Fukuyama etterlyser, nemlig et rettferdig prinsipp om utelukkelse av utlendinger: De post-etniske grensene skal sees som beskyttelse, ikke for det etnisk norske, men for den innsats som landets innbyggere har lagt ned i landets velstand. Innvandrere må derfor forvente å måtte bidra til velstanden dersom de skal ta del i velferden, og med den individorienterte tilgangen til integrering, kan de ikke forvente seg noen former for særbehandling i møte med det post-etniske Norge (men det kan heller ikke samer eller sunnmøringer). Som jeg skrev i Morgenbladet 5. januar i år, vil jeg derfor “foreslå at immigranter gis midlertidig opphold i en viss periode hvor de må ha skattbar inntekt av en viss størrelse. Dersom man gjennom denne perioden oppfyller kravene til inntekt, eventuelt i kombinasjon med medbrakt trygd, skal man automatisk gis varig opphold og tilbud om statsborgerskap. Dersom man ikke er i stand til å møte kravene, kan man som i dag søke om oppholdstillatelse med de rettigheter og plikter, og senere muligheter for statsborgerskap, som det gir”. Et velstandsargument utelukker selvsagt ikke at det ikke fremdeles kan være åpent for innvandring av flyktninger og asylsøkere som har behov for, og krav på, fysisk og psykisk beskyttelse.

Konklusjonen blir at jeg mener vi må bevege oss over i en individorientert tilgang for å kunne skape oss et post-etnisk Norge, selv om det koster oss en del i form av at allerede herværende etniske og religiøse grupper må gi fra seg sine særfordeler, og en mulig sammensmeltning av det norske og det samiske flagget. (Apropos flagget, så vil jeg i likhet med Arnulf Øverland stryke kristenkorset, men jeg vil ikke heise det rent og rødt! I stedet vil jeg beholde grunnfargen i korset, men for at det blå flagget ikke skal bli for kjedelig, vil jeg gjerne pynte det litt med en ring med gule stjerner!).